Angelina J.H. Stojcevska er journaliststudent og skriver i flere norske publikasjoner. Nå gjesteblogger hun fra Egypt og gjør seg tanker om den ekte ferieopplevelsen.
“…magedanserinnen grafser på håndleddene mine, og mens puppene hennes er blitt min egen neseklype strekker hun armene mine rett opp i luften, slik at jeg liksom også prøver å danse.”
Fra solstolen min er det mulig å se utover den hvite stranda med importert sand, og rett ut vannet med bøyetau som markerer hvor langt det er trygt for gjennomsnittsturisten å svømme.
På den andre siden av stranden synes stråtakene med Coca Cola-skilt og deler av den egyptiske turistoasen som nødvendigvis ikke ligner på Egypt overhodet. Den ligner heller på et rekreasjonssenter for overarbeidede overvektige overbetalte overstadige overhøflige turister, og det er på de fleste måter dét det er. Fullstendig rensket for autentiske ting. Autentisk rensning. Det kan være vel så ille. Men jeg passer inn, og det er deilig å passe inn. O lykken er å kunne se seg selv utenifra. Jeg antar at mennesker som vokser opp uten å føle seg som en del av noe særskilt, gjerne vil dra steder der de kan gå opp i rollen som seg selv, eller som noen i det hele tatt. Kanskje syden kunne vært et godt alternativ for dem? Men jeg er turist, og det ser alle. Jeg er en av dem som har alt her borte, en av de rike som sitter på restauranter og lar meg underholde av autentisk kultur som restauranten har hentet inn, foreksempel magedans. Jeg oppfyller alle forventningene, og klapper og smiler og tipser og later som om jeg har det så gøy som jeg aldri har hatt, og ikke føler meg beklemt av at magedanserinnen grafser på håndleddene mine, og mens puppene hennes er blitt min egen neseklype strekker hun armene mine rett opp i luften, slik at jeg liksom også prøver å danse.Sjefen av sjappa klapper seg på magen og slår fast at dette er en del av hans naturlige omgivelser. Dette er omgivelser som han er stolt av, og som vi, stakkars kulturfattige rikinger fra vesten, ikke har fått.
Han tenker, samtidig som showet går sin tamburinklaskende seiersgang og han skuer barmhjertig utover smileansiktene våre, at dette er grunnen til at han bor i Egypt. At denne magedanserinnen representerer den rike kulturen hans, og at det er synd på oss andre. Vi er blottet for alt utenom penger. Vi er flyktninger fra det sjelløse vesten, og nå lar vi fargene og varmen hans smitte over på oss, og vi vil gjemme det i hjertene våre og ta det med hjem og aldri glemme det mens vi troløst går på de sterile, overstrukturerte, overbetalte jobbene våre, tenker han. Og for den gaven han har gitt oss, gaven som er hans eget land, skal tipsen hagle over restaurantregningene når den tid kommer.
Men det han ikke har tatt med i beregningen, er hvor utakknemlige vi er. Ja, vi er utakknemlige og vi syntes showet med stokkene og kostymene og magedanserne er glorete og harry. Vi, de andre og jeg, syntes showet hans lager et dypere skille mellom oss og Egypt enn noensinne. Vi vil heller at han skal hentet Sfinxen og en ekte arbeider fra pyramidene og mumie og noen hieroglyfer. Vi er ikke fornøyde før vi er der – midt i slaveleirene og kanskje med et kleopatrisk kjærlighetsdrama, med en slange, en med sånne øreklaffer som står ut når den er hissig og har reist seg og hveser. Og først da kan vi tenke, kan vi kanskje tenke, at dette er ikke noe triks. Nå er jeg i det egyptiske livet, nå begynner jeg å kjenne, nå vet jeg hva dette er. Vi vil ikke ha noe gipsdrit. Vi vil bli innlemmet i de egyptiske rekker. Men siden det ikke er mulig, kan det i blant hende at noen av oss kjøper en sfinx av gips likevel. Liksom for å møtes på halvveien.
Om det så går på æra løs skal ingenting stanse oss fra å være høflige. Vi er alltid høflige. Og vi smiler og klapper og tipser. Vi lar oss være en del av den herlige strukturen som allerede begynnner å vise seg på taxfreen på Gardermoen, og som siden på alvor forankrer seg på den marokkanske restauranten i Egypt, med ekte marokkansk mat og ekte marokkanske gjøglere. Vi gjør det vi må. Ellers ville det hele falle sammen. Og folk fra vesten liker ikke at ting faller sammen. Vi liker at det er kontroll.
Stojcevska twittrer også daglig på http://twitter.com/angelinahoiness
