Lysrom

En gruppe kulturentusiaster fra Ås slipper nå sin rapport Kulturgründere mot interkommunal ukultur. med undertittelen: En rapport om Ås stasjon, samarbeidsvisjonen som sprakk.

For mange innbyggere i Ås og Follo har navnet Ås stasjon og Galleri Texas betydd søt musikk, kunstutstillinger og trivelige pauser i hverdagen med gode venner.

Etter at Galleri Texas gjenåpnet på Ås stasjon 26.10.2006 har publikum blitt tilbudt 149 forskjellige kulturarrangement og fått møte artister og kunstnere fra fjern og nær. De holdt 32 galleriutstillinger og 20 kaféutstillinger, der rundt 100 utstillere har presentert deler av sitt arbeid for Follos befolkning.

Samarbeidet mellom partene Follo futura og Galleri Texas endte imidlertid i en, så langt, uløst konflikt og nedleggelse av Texas 31.12.2009. Hva var det som skjedde?

Artikkelen fortsetter under illustrasjonen. Last ned rapporten som PDF her

Rapporten gjør rede for konflikten mellom de to partene og peker på en mangel på profesjonalitet og en mildt sagt uortodoks forretningspraksis hos Follo Futura.

Den oppsummerer også hvilken betydning kulturhuset Ås stasjon hadde og den store oppslutningen som viste seg blant lokalbefolkningen.

"Det er mange som kan lære av denne historien. Det er derfor vi har lagt ned så mye arbeid i dette dokumentet. Her er det gått med mange sene kvelder og netter." sier de tre bak rapporten.

Rapporten er ført i pennen av Rasmus Bakke, Lars Ivar Mannsåker og Tore Johan Steinsrud.

Last ned rapporten som PDF her

Vatikanet skjelver, russiske fly styrter og jordskjelv herjer. Men ingenting slår VGs utenriksmellding i kveld: "Rotte rir på katt som rir på hund!" eller som reporteren på VG-nett så malende innleder sin reportasje: "Dette er en historie om en rotte som rir på en katt, som rir på en hund.". Dokumentarfilmen varer ca. 30 sekunder og viser altså en rotte som rir på en katt som rir på en hund. Det sies ingenting om når det trippelsiamesiske flerrasedyret skal separeres ved kirurgi, men vi krysser fingrene.

“ WikiLeaks has probably produced more scoops in its short life than the Washington Post has in the past 30 years ”  —  The National, November 19, 2009

5. April ble en hemmeligholdt video fra det Amerikanske forsvaret publisert på Wikileaks.

Wikileaks.org er et nettsted for anonym publisering av nyheter om korrupsjon, forsvarshemmeligheter med mer. Varslere over hele verden har benyttet seg av denne tjenesten. Wikileaks sier de har fått den krypterte videoen fra kilder i det amerikanske forsvaret og arbeidet lenge med å dekryptere den.

Videoen viser amerikanernes egen filming fra et Apache kamphelikopter der de angriper og dreper en folkemengde på gaten i Bagdad i Juli 2007. De som deretter ankommer for å redde en såret, blir også angrepet og drept. 2 barn blir skadet. I lysporet som følger filmen kan vi høre: "De kan takke seg selv som bringer barn inn i kamp"

Det som får spesiell oppmerksomhet er at de 2 ansatte i Reuters nyhetsbyrå; Namir Noor-Eldeen, og hans assistent Saeed Chmagh var blant de drepte. Reuters har, med henvisning til "the Freedom of Information Act", prøvd å få disse videoene utlevert i lang tild uten å lykkes.

Gitt at dette videomaterialet er uforfalsket gir de et usminket bilde av krigens bestialitet og maktens arroganse. Wikileaks har så langt et godt rykte for sine avsløringer og gir varslere en mulighet for å få fram sannheten uten å miste jobben.

Det er usedvanlig stor trafikk på denne videokilden og det kan være lurt å sjekke alternative kilder nedenfor. Filmen inneholder ubehagelige scener.

Kilde: http://wikileaks.org/

New York Times skriver følgende om Wikileaks:

The Pentagon assessed the danger WikiLeaks.org posed to the Army in a report marked “unauthorized disclosure subject to criminal sanctions.” It concluded that “WikiLeaks.org represents a potential force protection, counterintelligence, OPSEC and INFOSEC threat to the U.S. Army” — or, in plain English, a threat to Army operations and information.

Konklusjonen er lett å forstå. Videre i deres kommentarer om saken siterer de Julian Assange en talsmann fra Wikileaks:

"I believe that if those killings were lawful under the rules of engagement, then the rules of engagement are wrong, deeply wrong," he said. The fliers in the video act "like they are playing a computer game and their desire is they want to get high scores" by killing opponents, he said.

Her har du Torrent filen for den fulle utgaven av filmen (MP4) - CollateralMurder_full.mp4.torrent

Videoen er tilgjengelig i forskjellige formater her.

Disse kommenterer også videoen i kveld: New York Times, Verdens Gang

Siste på Lysrom om Wikileaks

"Gjennom svulstige skildringar avslører dei at det no helst var forfattar dei ville verta, og samstundes at det var ein årsak til kvifor det ikkje vart slik." 
KåJådd tar i sin kommentar for seg den subjektive kjøkkenbordsjournalistikken

Denne artikkelen er det eg som har skrive. Han er min. Min-min-min!

Time’s Magazine var tidleg ute med å treffa spikarhovudet då dei i 2006 lanserte sin årlege Person of the year. Det året vart nemleg du årets individ. Den snedige vrien annonserte på sett og vis ein ny tidsalder. For all del, i 2006 hadde sjølveksponering for lengst rukke og bli vanleg, men sidan har det langt på veg vorte eit krav. Røyndomsfjernsyn, sosiale media, videosnuttar på nett, bloggar (sic!) og det heile.

Kva har dette utleveringskravet og –trongen hatt å seie for journalistikken, der objektiviteten alltid har hengd som ei uoppnåeleg, men heilag ledestjerne? Jau, du gjetta rett: journalistikken har vorte meir subjektiv.

For det fyrste har det vorte meir kommentarstoff, diverre hovudsakleg av den slarvete sorten. Kjøkenbordsfilosofi, kvardagshendingar og anna pjatt kvernar dei i veg på, «dei nye røystene». Ei fast spalte i avisa heng ikkje lenger so høgt og er ikkje lenger reserverd dei få som med rette kan kalla seg fjørpennar. Dermed vert spaltistane ikkje lest med andakt lenger heller, og sjangeren vert uthola.

Artikkelen fortsetter under bildet

For det andre er det meir featurestoff i pressenoreg no. Diverre er brorparten også i dette tilfellet av den slarvete sorten.

Featuresjangeren var tidligare gjerne noko for dei gamle travarane i avishusa som var erfarne nok til å meistra denne krevjande kryssjangeren mellom avisartikkel og skjønlitteratur. Men ikkje no lenger: Avisene har byrja gje ut vekeblad, gjerne fleire gongar i veka. Her får dei unge, sjølvbevisste journalistane høve til å måla ut sitt ego i tjukke lag, slik dei er vande til frå alle sine andre plattformar for sjølvutlevering. Gjennom svulstige skildringar avslører dei at det no helst var forfattar dei ville verta, og samstundes at det var ein årsak til kvifor det ikkje vart slik.

På sitt beste er den personlege stilen utmerka, men det krev ein skribent som har noko å by på. Tendensen er diverre at mange berre byr på seg sjølv.

Vyrdsamt,

KåJådd