Jeg blir aldri lei av å se på mennesker og kikke etter vakre og spesielle trekk. Jeg er så heldig at jeg stort sett befinner meg bak kameraet. Det er i grunnen helt utrolig at folk er villige til å stille seg opp for fotografering. Kanskje de ikke vet hva de utsetter seg for. Å bli fotografert i seg selv er jo greit nok, men når du vet at det havner på trykk eller på nettet og du må “levere” ansiktet ditt i løpet av 15 minutter, så er det en påkjenning. De få som takler dette helt uten traumer må være lykkelige, stabile mennesker.
Men det er ikke bare bare å være bak et kamera heller. Uten fotograf, ingen bilder og det er slett ikke alle som er så avslappet at ting går helt av seg selv. Om fotografen ikke slapper av smitter det ofte over på den fotograferte. Humøret bør være på topp og komplimentene skal sitte løst. Samtidig skal teknikken fungere, location skal være funnet og ryddet og alt skal gjøres samtidig på kortest mulig tid. Helst skal bildet fange opp noe typisk for personen, og representere den avbildedes personlighet. Kanskje forteller settingen eller rekvisita noe om personen eller det tema som bildet skal støtte.
Dagbladets Agnete Brun er en fotograf som mestrer dette. Siv Jensens stramme maske faller og hun fremstår som den hotteste og gladeste kandidaten på en datingtjeneste. Christen Sveaas viser helt naturlig gulltenner i et bakoverlent kjempesmil og Stoltenberg ser helt oppriktig ut under en rød ballong i Nordmarka. Det er ikke mange argumeneter tilbake for å kjøpe Dagbladet, men Lørdagens magasin er et. Med litt trening vil du nesten altid kunne gjette når Agnete Brun har omslagsportrettet.
Richard Avedon og Irving Penn kunne operere annerledes. De var i seg selv berømtheter som fikk objektene til å vente på dem og ikke omvendt. Avedon med sitt nesten utbrente “straight photography” og Penn med sine store grå skitne tepper og presseninger spent opp i en kile i studio der celebriteten søkte tilflukt på en krakk helt innerst i i skyggen. Det var bilder som ikke bare skulle bli de beste tatt av personene, men også blant de beste fotografiene tatt noensinne.
Og de har en ting felles. De portretterer alle mennesker, kanskje det vakreste og vanskeligste man kan gjøre som fotograf. Kumlokk kan ha sin spennende grafikk, asfalt sin tekstur, arkitektur og blomster har sin stillestående skjønnhet laget av skaperen, mens portrettet er, når det blir praktisert på en ekte og levende måte, et møte mellom foreldres gener, et sted, og to mennesker. Det handler ikke bare om en avfotografering. Det må være kommunikasjon tilstede. Svært ofte mislykkes man, men kaffen etterpå kan jo være førsteklasses.
