Mens Mexicogulfen bare blir svartere og svartere, unner vi oss et tilbakeblikk på noen andre milepæler i British Petroleums historie.
Den amerikanske kystvakten melder i dag at BP igjen lar oljen flyte fritt etter at det beskyttende lokket ikke lenger fungerer som det skal. Omtrent samtidig bekrefter BP at Tony Hayward fratrer sin stilling som ansvarlig for håndteringen av oljeskandalen. Noen få timer etter slår den norske regjeringen til: Olje- og energidepartementet kunngjør, delvis mot sine egne fagfolks råd, utlysning av 21. konsesjonsrunde, som omfatter 94 blokker eller deler av blokker i Norskehavet og Barentshavet.
Uforståelig mange millioner tonn olje har rent og renner fortsatt ut i Mexicogulfen – et av verdens viktigste marine områder med flere stedegne og truede arter – etter den dødbringende eksplosjonen i British Petroleum (BP) sin dypvannsrigg, Deepwater Horizon, 20. april 2010.
«Oljeeventyr»
La oss ikke henge oss opp i den sparsomme og forledende informasjonen fra oljegiganten, eller den manglende viljen til opprydning og ansvarstagning som har blitt vist siden «oljendustriens Tsjernobyl» inntraff. Nei, vi hopper heller 98 år tilbake i tid, til året da den britiske regjerning virkelig begynte å bli svarte under negla.
I 1908 hadde et britisk gruveselskap nemlig gravd seg så dypt ned i rikdommene i de persiske fjellene at det vellet ut råolje. Britiske statsmenn begynte å vise interesse for den suksessfulle britiske gruvemagnaten i Persia, og på tampen av første verdenskrig kjøpte Storbritannias regjering seg inn som hovedaksjeholder i selskapet Anglo-Persian Oil Co., forgjengeren til British Petroleum. Det måtte drivstoff til for å holde hjulene i gang i den britiske marinen.
Søle og skitt
Oljeutvinningsområdet i Abadan-regionen var snart omgjort til en myr av søle, skitt, fluer og forurensing, og både oljen og pengene ble sluset av gårde til øyriket i Nord-Europa. Etter mange lange år med bitter indignasjon var det i 1951 nok for den iranske statsministeren Mohammed Mossadegh; han tvang parlamentet til å nasjonalisere oljeindustrien og sendte britene hjem. Det ble en slags rettferdighet i Iran, men det verdensomspennende kapitalistiske system fikk seg en lei knekk i ryggen. Det tok 18 måneder innen Mossadeghs regjering ble kuppet etter en fellesinnsats fra CIA og British Intelligence, og inn kom sjah Muhammed Reza Pahlavi, velkjent for sin vennlige holdning til Oksidentens businessmenn.
Det lett kolonialistklingende navnet Anglo-Persian Oil Co. ble byttet ut med British Petroleum. Som takk for hjelpa til makta ga sjahen britene og yankiene en stor del av kaka i landets oljeindustri (40 prosent til hver), og nye utenlandske selskaper slo seg også opp i stor stil.
Renasjonalisering
Det ble noen profitable år for investorene før sjahens popularitet var så lav at han så seg nødt til å flykte i 1979. Ayatollah Khomeini vant da fram i Iran, og i den islamske revolusjonen som fulgte var det ikke plass til utenlandske kapitalister. På denne tiden spredte nasjonaliseringstanken seg i Midt-Østen, og BP måtte trekke seg ut både her og der. Men britene og yankiene har alltid følt seg velkommen i verden, og fant seg snart nye oljemarkeder: fra Alaska til Indonesia. Og etter at Irak ble omgjort til slagmark åpnet det seg jo en del muligheter.
Du kommer liksom ikke unna det: Oljen er skitten.
KåJådd
"Snåsamannen" Joralf Gjerstad spådde i følge norges nest største avis at Tyskland ville vinne VM i fotball. Slik jeg forstår reglene i internasjonal fotball, er dette nå en umulighet, etter at Spania slo dem.
