Nedi esken hadde statsministeren ligget og snodd seg kveld etter kveld (før han altså spratt opp). Han tenkte nok på hvordan han nå kunne redde ansikt. Han hadde jo prøvd å være så streng og bestemt hele tiden. Men nå var gamle venner begynt å melde seg inn i grupper på sosiale medier som ikke var enig med ham. Alt for mange ble det. Argumentet om at sjøkabler går i stykker med en gang var det ingen som trodde på siden de ikke går i stykker med en gang når de legges til Danmark.

Stoltenbergs metode for ikke å miste ansikt besto av rent ordkløveri: "Sjøkabler kan ikke gå på land. Derfor må vi bygge luftspenn. Men i sjøen kan vi ha sjøkabler. Her får vi begge deler og vi får mer kraft".

Vi må bare gi Stoltenberg rett. Det er som med egenrådige og steile sjefer. Kom med en god ide, men vær sikker på at sjefen tror at det er han som har kommet på det. Da går det veien.

Han er en god og klok sjef selveste Stoltenberg og han kan sno seg som en sjøkabel. En riktig god og folkelig sjøkabel.

Det pågår lignende kampanjer i andre deler av landet. Det er fremdeles mennesker som mener man skal drepe dyr for underholdningens skyld. De blir imidlertid færre av dem i Spania. Vi får håpe tyrefektingen snart avgår ved døden; Det endelige sannhetens øyeblikk.

Du kan selv delta i underskriftskampanjer på nettet:

Kampanje mot okseløpene i Pamplona

Kampanjer mot tyrefekting i Mexico

Kampanje mot tyrefekting i Colombia

Kampanje mot ”firebull” (Toro Jubilo)

Grunnen er sannsynligvis enkel. Wikileaks la i går ut 75 000 militære rapporter knyttet til krigen i Afghanistan. (Ikke 90 000 som NRK meldte i dag.) De 90 000 ble derimot gjort tilgjengelig på forhånd for Der Spiegel, The Guardian og The New York Times. Lekkasjen har vakt enorm oppsikt og trafikken på Wikileaks har vært likedan. Det er også stor sannsynlighet for at krefter som ikke sympatiserer med nettstedets politikk har forsøkt å knekke tilgangen ved å generere trafikk som lager "kork på linjen."

Her er et par tips i form av linker: Wikileaks kan nås både på www.wikileaks.com og www.wikileaks.org. Dessuten har Wikileaks opprettet en egen side for denne spesielle saken for å avlaste trafikken.

Hvis du ikke lykkes på noen av disse linkene så kan du, som ved forrige store lekkasje, vente til i morgen. Siden kommer nok opp etterhvert.

En god redegjørelse for dramaet rundt de hemmeligholdte dokumentene finner du på The Guardian:
Afghanistan war logs: Story behind biggest leak in intelligence history. Her finner du også et videointervju med Julian Assange om saken.

Les også om videoen fra Irak som førte til Wikileaks forrige gjennombrudd som uavhengig nyhetskilde.

"Snåsamannen" Joralf Gjerstad spådde i følge norges nest største avis at Tyskland ville vinne VM i fotball. Slik jeg forstår reglene i internasjonal fotball, er dette nå en umulighet, etter at Spania slo dem.

Den amerikanske kystvakten melder i dag at BP igjen lar oljen flyte fritt etter at det beskyttende lokket ikke lenger fungerer som det skal. Omtrent samtidig bekrefter BP at Tony Hayward fratrer sin stilling som ansvarlig for håndteringen av oljeskandalen. Noen få timer etter slår den norske regjeringen til: Olje- og energidepartementet kunngjør, delvis mot sine egne fagfolks råd, utlysning av 21. konsesjonsrunde, som omfatter 94 blokker eller deler av blokker i Norskehavet og Barentshavet.

Uforståelig mange millioner tonn olje har rent og renner fortsatt ut i Mexicogulfen – et av verdens viktigste marine områder med flere stedegne og truede arter – etter den dødbringende eksplosjonen i British Petroleum (BP) sin dypvannsrigg, Deepwater Horizon, 20. april 2010.

«Oljeeventyr»
La oss ikke henge oss opp i den sparsomme og forledende informasjonen fra oljegiganten, eller den manglende viljen til opprydning og ansvarstagning som har blitt vist siden «oljendustriens Tsjernobyl» inntraff. Nei, vi hopper heller 98 år tilbake i tid, til året da den britiske regjerning virkelig begynte å bli svarte under negla.

I 1908 hadde et britisk gruveselskap nemlig gravd seg så dypt ned i rikdommene i de persiske fjellene at det vellet ut råolje. Britiske statsmenn begynte å vise interesse for den suksessfulle britiske gruvemagnaten i Persia, og på tampen av første verdenskrig kjøpte Storbritannias regjering seg inn som hovedaksjeholder i selskapet Anglo-Persian Oil Co., forgjengeren til British Petroleum. Det måtte drivstoff til for å holde hjulene i gang i den britiske marinen.

Søle og skitt
Oljeutvinningsområdet i Abadan-regionen var snart omgjort til en myr av søle, skitt, fluer og forurensing, og både oljen og pengene ble sluset av gårde til øyriket i Nord-Europa. Etter mange lange år med bitter indignasjon var det i 1951 nok for den iranske statsministeren Mohammed Mossadegh; han tvang parlamentet til å nasjonalisere oljeindustrien og sendte britene hjem. Det ble en slags rettferdighet i Iran, men det verdensomspennende kapitalistiske system fikk seg en lei knekk i ryggen. Det tok 18 måneder innen Mossadeghs regjering ble kuppet etter en fellesinnsats fra CIA og British Intelligence, og inn kom sjah Muhammed Reza Pahlavi, velkjent for sin vennlige holdning til Oksidentens businessmenn.

Det lett kolonialistklingende navnet Anglo-Persian Oil Co. ble byttet ut med British Petroleum. Som takk for hjelpa til makta ga sjahen britene og yankiene en stor del av kaka i landets oljeindustri (40 prosent til hver), og nye utenlandske selskaper slo seg også opp i stor stil.

Renasjonalisering
Det ble noen profitable år for investorene før sjahens popularitet var så lav at han så seg nødt til å flykte i 1979. Ayatollah Khomeini vant da fram i Iran, og i den islamske revolusjonen som fulgte var det ikke plass til utenlandske kapitalister. På denne tiden spredte nasjonaliseringstanken seg i Midt-Østen, og BP måtte trekke seg ut både her og der. Men britene og yankiene har alltid følt seg velkommen i verden, og fant seg snart nye oljemarkeder: fra Alaska til Indonesia. Og etter at Irak ble omgjort til slagmark åpnet det seg jo en del muligheter.

Du kommer liksom ikke unna det: Oljen er skitten.

KåJådd

Utstillingen "Dreams across" åpner på Cafe Sound of Mu torsdag 8 til 17 juli 2010. Fotografen Brynhild Seim går denne gangen litt utenfor sin egen disiplin og vil presentere første fase av sitt prosjekt gjennom flere medier. På sin blogg samler hun inn drømmer fra anonyme mennesker i hele verden.

Du kan selv delta, og se hva denne mangfoldige kunstneren gjør med drømmen din, helt uten at noen trenger vite om det.

Følgende er hentet fra Seims prosjektbeskrivelse:

Dreams across  har ikke til hensikt å tolke drømmer, men heller å speile et mangfold av fantasi, kreativitet og kultur gjennom drømmen og mennesket som drømmer. Prosjektet består av en presentasjon av flere medier. Det er opprettet en blog på http://blog.dreamsacross.org/ hvor mennesker fra hele verden kan sende inn sine drømmer i form av bilder eller tekst.

I utstillingen vil bidrag av drømmer til bloggen stilles ut i form av bilder og tekst."

Det er minimalistisk, lekkert og presist plassert som bare Apple kan plassere det. De gjør samtidig et kvantesprang i utvikling av mobiltelefoni. "Kommunikasjon vil aldri bli det samme etter dette" sier de i reklamen på Apples nettsider. Nå kan du altså føle deg fram til volumkontrollen med telefonen i lommen. Den vil til og med fungere for blinde.

Eller som de sier i reklamen: "Alt blir relevant når du holder den i hånden"
Jeg som bare hadde tenkt å ringe til Olav.

Gjetning
Jeg tar meg den frihet å gjette at forholdstallet følger regelen om 1 til 10. Israel har typisk rapportert om en drept pr. 10 drepte av Israels fiender. Fienden er selvsagt palestinerne, men denne gangen også et knippe av internasjonale aksjonister hvis mål var å bringe inn medisinsk hjelp til Gaza, men også å sette fokus på den rasistiske Israelske politikken, ved å bli stoppet underveis med verdens øyne rettet mot seg.

Boikott nå
For dem som vokste opp med apartheid i Sørafrika og husker debatten om økonomisk og kulturell boikott av regimet der, er det ganske greit å gi sin støtte til tilsvarende aksjon mot Israel i dag. For dem som ikke husker noe av dette vil jeg minne om at netopp denne boikotten var med på å isolere Sørafrika og rede grunnen for aparteidregimets fall. Boikotten besto i politiske restriksjoner, men også personlig boikott av Sørafrikanske produkter. Et minimum av det vi, som privilegerte forbrukere kan gjøre, er å rense ut Isrelske produkter fra norske butikkhyller. Den enkleste metoden er å la være å kjøpe dem.

Så gjør det da!
Israel ser ut til å hevde at ethvert forsøk på å få varer som medisin, sement og matvarer, utenom deres egne kanaler, over grensen til Gaza, er en terrorlignende handling. Så la Palestinerne få sine varer! De ønsker ikke å betale dobbel pris for et tunnelsmuglet kjøleskap fra Egypt. Spesielt ikke når de risikerer livet for det. Hvor er sementen? Hvor er medisinen? Israel: Gjør noe med det!

Var gjetningen riktig?
Jeg vil her fylle inn med hva media eller offisielle kilder mener var de riktige tallene på drepte med fordeling på Israelske soldater og utenlandske "terroristiske elementer". Send gjerne en link her og jeg vil ta med de viktigste kildene

At least nine of the left-wing activists were killed in the incident, and several more wounded. Seven of the Israeli soldiers were wounded during the clashes, two of them seriously.
Haaretz

Demonstrasjoner mot Israel verden over

Gress lukker langsomt menneskers spor.

Kolbjørn Falkeid

Hva gjør du når du blir stoppet i skogen av en liten gutt med en lang spiss trollmannsaktig hatt? Gutten kommer fra en annen tid og vokter stien i et eventyrlandskap. Her kan du liksom ikke bare gå forbi og late som ingen ting. Man undrer seg litt og mon tro om det ikke ligger noe mørkt og litt skummelt der framme på stien.

Det er Katrine Kalleklev som er ute og rusler i skogen med lommene fulle av rekvisitter en digitalkunstner kan ha med:  Gamle familiefotografier,kunstnerens egne bilder, klipp fra dyrebøker og egne innscannede overflater som gir mange av bildene en følelse av elde og gjør at kulissene matcher aktørene fra de gamle bildene.

Men nøyaktig hva som er hva, er ikke greit å si.

"Noen bilder har opptil 40-50 lag med utklipp og teksturer, mange av teksturene er nesten helt gjennomsiktige, men har likevel sin effekt" skriver hun.

"Når jeg jobber på denne måten er alt mulig. Jeg kan sette dyrehoder på mennesker, horn i panna eller sette på nye hatter. Jeg kan plassere et sirkustelt i skogen der jeg bor…eller forstørrre soppene slik at de blir like store som et menneske."

Katrine Kalleklev (f. 1973) Bor og arbeider i Ås. Hun har hovedfag i visuelle kunstfag fra Statens håndverks-og kunstindustriskole (Kunsthøyskolen i Oslo) + Risør Kunstskole og tar for tiden en etterutdanning i Kreativ webdesign ved høgskolen i Bergen.

Hun ble sist observert med separatutstilling på Galleri Texas i 2009, ”Scener fra en skog” der hun viste blyanttegninger i en film-noir inspirert stil. Nå er hovedfokuset på å skape digitale fotomontasjer

Tiden vil vise om Kalleklev blir Norges svar på Loretta Lux

Katrine Kalleklevs nettsider finner du her: www.katrinekalleklev.no

Som en liten smakebit fra det enorme arkivet deres ser du her Alfred Eisenstaedts bilde fra Paris i 1963. Barna ser en dukketeaterforestilling og fotografen ser en annen forestilling. I det øyeblikket dragen drepes er han der med hodet snudd den riktige veien. Er det ikke herlig?

Når Wikipedia slo an for alvor lot jeg meg fascinere som så mange andre. Selv om jeg visste at artiklene ikke nødvendigvis var kvalitetskontrollert som i tradisjonelle leksika, søkte jeg i vilden sky og vennet meg fort til at leksikon på nett det var Wikipedia. Når SNL kom ordentlig i gang var det liksom litt for sent.

Så fikk vi beskjeden om at SNL var truet av nedleggelse. Kulturministeren var ikke interessert i å gripe inn. Når det til og med forelå en dato for avviklingen skjønte man at dette var alvor. Debatten var i gang og plutselig lysnet det. Det var plutselig håp allikevel.

Stiftelsen Fritt Ord og Sparebankstiftelsen varslet at de ville bidra med 2 millioner kroner i prosjektmidler. Dette redder ikke snl.no alene. SNL er reklamefinasiert. Selv om det er irriterende med barberhøvelreklame er dette allikevel det nest beste alternativet for finansiering.

Hver gang du  gjør et søk på snl.no øker sjansen for at leksikonet vil være der neste gang du trenger det.

Husk at selv stifteren av Wikipedia, Jimmy Wales, understreker at du trenger minst et oppslagsverk nr. 2. Man kan ikke alltid stole på Wikipedia. Søker du på infrarød astronomi i Wikipedia får du ikke treff i dagens norske utgave, men neste uke kan det være meg som har vært der med en artikkel. Det vil du ikke.

Av og til smelter man av entusiasme. Denne gangen er det Studenter fra Universitetet for miljø- og biovitenskap som har skrudd, eller snarere støpt, sammen en lavenergibil i klassen "lengst på minst". De skal delta i Shell Eco-marathon som av stabelen på EuroSpeedway i Lausitz i Tyskland. Konkurransen består i å designe, bygge og kjøre det mest drivstoffeffektive kjøretøyet.

For å matche Ecotwin, (som bilkonseptet heter), og studentenes arbeidsrytme, har redaksjonen måttet arbeide overtid for å publisere dette nær midnatt. Det virker nemlig som om det er slik doningen i karbonfiber har blitt til. Mange lange kvelder og netter har gått med. Dette er noen trivelige, intelligente og morsomme mennesker jeg vil ønske lykke til. Altså: Lykke til i Tyskland! Ecotwin link her - se flere bilder her! - Pressen om Ecotwin

Verda er ikkje statisk. Ho forandrar seg, og vi må forandre oss med henne. Frå tid til annan opphøyrer difor dei etablerte sanningane å gje meining. No er tida komen for nok ei sanning til å gå i jorda. Eg siktar til munnhellet i avisbransjen om at det berre er journalistar som les byliner.

For byliner er ikkje lenger noko ein må leita etter. Det er ikkje lenger einstydande med journalisten sitt namn, skrive i litt mindre fontar enn resten av teksten, gøymd vekk mellom ingress og brødtekst eller heilt til slutt i artikkelen. Dagens byliner i mange toneangjivande norske avisar formeleg hyler om merksemd. Dei er skrivne i feite typar, nokre tyr òg til raudt blekk. Og det held ikkje lenger med berre bladfykanes namn, no vert det i tillegg klint på ei e-postadresse og eit bilete.

Ei fotobyline høyrer heime i ein brei kommentar, eller i ein reportasje der journalisten verkeleg er til stades. Det som får meg til å steile er når dette har vorte kotyme i vanlege nyhendeartiklar. Jau, til og med av den typen der alle kan sjå at journalisten ikkje har bidrege med noko meir enn saks og limstift.

Det handlar om merkevarebyggjing. Avisa må visa andleta sine – skapa eit band mellom lesar og journalist. Jaha, eg ser berre tidsandas eksponeringssjuke spreia useriøsiteten si ein stad den ikkje høyrer heime. Gje oss mindre informasjon om journalisten og meir om nyhendet.

Vyrdsamt,

KåJådd

For mange innbyggere i Ås og Follo har navnet Ås stasjon og Galleri Texas betydd søt musikk, kunstutstillinger og trivelige pauser i hverdagen med gode venner.

Etter at Galleri Texas gjenåpnet på Ås stasjon 26.10.2006 har publikum blitt tilbudt 149 forskjellige kulturarrangement og fått møte artister og kunstnere fra fjern og nær. De holdt 32 galleriutstillinger og 20 kaféutstillinger, der rundt 100 utstillere har presentert deler av sitt arbeid for Follos befolkning.

Samarbeidet mellom partene Follo futura og Galleri Texas endte imidlertid i en, så langt, uløst konflikt og nedleggelse av Texas 31.12.2009. Hva var det som skjedde?

Artikkelen fortsetter under illustrasjonen. Last ned rapporten som PDF her

Rapporten gjør rede for konflikten mellom de to partene og peker på en mangel på profesjonalitet og en mildt sagt uortodoks forretningspraksis hos Follo Futura.

Den oppsummerer også hvilken betydning kulturhuset Ås stasjon hadde og den store oppslutningen som viste seg blant lokalbefolkningen.

"Det er mange som kan lære av denne historien. Det er derfor vi har lagt ned så mye arbeid i dette dokumentet. Her er det gått med mange sene kvelder og netter." sier de tre bak rapporten.

Rapporten er ført i pennen av Rasmus Bakke, Lars Ivar Mannsåker og Tore Johan Steinsrud.

Last ned rapporten som PDF her

Utstillerne utgjør et mangfoldig knippe fotografer fra Ås:

Kjell-Ivar Brynildsen, Lars Sandved Dalen, Erling Fløistad, Frank Nergaard, Stig Nissen, Håkon Sparre, Dan Aamlid og Marte Marie Brynildsen

Åpningstider:

Lørdag 8. mai: 12:00 – 15:00
søndag 9. mai: 13:00 – 16:00
lørdag 15. mai: 12:00 – 15:00
søndag 16. mai: 13:00 – 16:00

Adressen til D6 er Bankveien 3 - Ås - Akerhus

Et lite utvalg av andre bilder du får se på utstillingen:

Vær med å forme fremtiden. Svar på spørreundersøkelsen til høyre på denne siden. Du har bare et alternativ og kan ombestemme deg bare en gang i døgnet. Lykke til! (Nye alternative forslag kan sendes undertegnede. Se kontakt!)

5. April ble en hemmeligholdt video fra det Amerikanske forsvaret publisert på Wikileaks.

Wikileaks.org er et nettsted for anonym publisering av nyheter om korrupsjon, forsvarshemmeligheter med mer. Varslere over hele verden har benyttet seg av denne tjenesten. Wikileaks sier de har fått den krypterte videoen fra kilder i det amerikanske forsvaret og arbeidet lenge med å dekryptere den.

Videoen viser amerikanernes egen filming fra et Apache kamphelikopter der de angriper og dreper en folkemengde på gaten i Bagdad i Juli 2007. De som deretter ankommer for å redde en såret, blir også angrepet og drept. 2 barn blir skadet. I lysporet som følger filmen kan vi høre: "De kan takke seg selv som bringer barn inn i kamp"

Det som får spesiell oppmerksomhet er at de 2 ansatte i Reuters nyhetsbyrå; Namir Noor-Eldeen, og hans assistent Saeed Chmagh var blant de drepte. Reuters har, med henvisning til "the Freedom of Information Act", prøvd å få disse videoene utlevert i lang tild uten å lykkes.

Gitt at dette videomaterialet er uforfalsket gir de et usminket bilde av krigens bestialitet og maktens arroganse. Wikileaks har så langt et godt rykte for sine avsløringer og gir varslere en mulighet for å få fram sannheten uten å miste jobben.

Det er usedvanlig stor trafikk på denne videokilden og det kan være lurt å sjekke alternative kilder nedenfor. Filmen inneholder ubehagelige scener.

Kilde: http://wikileaks.org/

New York Times skriver følgende om Wikileaks:

The Pentagon assessed the danger WikiLeaks.org posed to the Army in a report marked “unauthorized disclosure subject to criminal sanctions.” It concluded that “WikiLeaks.org represents a potential force protection, counterintelligence, OPSEC and INFOSEC threat to the U.S. Army” — or, in plain English, a threat to Army operations and information.

Konklusjonen er lett å forstå. Videre i deres kommentarer om saken siterer de Julian Assange en talsmann fra Wikileaks:

"I believe that if those killings were lawful under the rules of engagement, then the rules of engagement are wrong, deeply wrong," he said. The fliers in the video act "like they are playing a computer game and their desire is they want to get high scores" by killing opponents, he said.

Her har du Torrent filen for den fulle utgaven av filmen (MP4) - CollateralMurder_full.mp4.torrent

Videoen er tilgjengelig i forskjellige formater her.

Disse kommenterer også videoen i kveld: New York Times, Verdens Gang

Siste på Lysrom om Wikileaks

Hvorfor legger alltid pressen seg flat for Apple? Ipad og Iphone blir til og med omtalt på Dagsrevyen. Skjønner de ikke at de sitter midt oppe i en veldig vrien produktplasseringsak? Ipad kommer altså en eller annen gang på markedet i Norge. Det er en PC (Les: Personlig datamaskin). Den har litt færre funksjoner enn vanlige PC'er forstår jeg, men til gjengjeld er den utrolig lett til å være såpass stor og har dessuten et flott utseende. So what?

Den lanseres med en trykkfølsom skjerm. Det er en gammel nyhet som ikke har slått særlig an rett og slett fordi folk ikke liker fingerfett på skjermen sin og fordi de samme brukerne ønsker å skrive uten for mange stavefeil og med et høyere krav til respons. Det som ellers kan sies er at den ikke er veldig dyr.

Allikevel hvis denne dingsen bringer noe nytt jeg ikke har hørt om og ikke binder meg totalt til et eller annet Itunes-ekteskap skal jeg vurdere å kjøpe en. Men hvis jeg skaffer meg en Dell i istedet får jeg forsideoppslag da? Nei det blir nok Apple I.... et eller annet igjen. Men det er kanskje bedre enn Northug og påskeværet.

Lykke til for dem som vil telte ute når den kommer til Norge. Apple betaler sikkert gratis Pizza og NRK hjelper vel til som vanlig.

Mens du venter kan du sjekke Apple Wheel eller The King Of Net-tools: Oneclick Pinkblog Generator

Her starter du Oneclick Pinkblog Generator direkte hvis du ikke vil lese testen

For deg som ikke liker strev
"Oneclick Pinkblog Generator" er egentlig en blanding av et videospill for tenåringsjenter med trådløst nett på jenterommet og en ABT (Advanced blogg template), som brukes i state of the art CMS'er.

Når du pakker opp din nye investering finner du Spillets DVD, men overraskende nok også en Bluerayversjon. I tillegg  får en kode du kan bruke for å aktivere nettversjonen. Stapp DVD'en i PC'en og klikk en gang. Kjøper du på nett kan du bruke den koden du får tilsendt. Deretter er det bare et klikk og du er oppe og går. Den vedlagte Bluray'en viser seg bare å inneholde bakgrunnsvideor og kan ligge til ungdomssløvsinnet tar en liten kunstpause litt lengre utpå våren. Les videre under bildet!

Pinkblog Generator har alt
Oneclick Pinkblog Generator har alt. Den finner det perfekte fargevalget for din rosablogg uten at du må fikle med innstillinger eller skjermkalibrering. Det samme gjelder blogginnholdet. Avanserte funksjoner gjør at du ikke lenger trenger bruke 7 dager i uken på oppdateringer.
Det er full integrasjon med Butt Kicker Gamer Vibration Kit. Men for dere som har prøvd dette før: Det er ingen grunn til bekymring. Pinkblog Generator har egne drivere som stort sett gir en jevn og ganske forsiktig vibrering i stumpen. Litt søvndyssende egentlig.

Skal jeg kjøpe den? Prøv gratis først!
Det er ikke altid reklamen holder hva den lover, men i denne fulle testversjonen av Pinkblog Generator trenger du faktisk bare et klikk og alt  gjøres for deg. Ha litt tålmodighet og du vil lykkes med din nye rosa blogg. "The proof is in the pudding".

SISTE: Sparrow Trading hevder at DRM-sperren i OPG ikke kan hackes.

Her starter du Oneclick Pinkblog Generator

Denne artikkelen er det eg som har skrive. Han er min. Min-min-min!

Time’s Magazine var tidleg ute med å treffa spikarhovudet då dei i 2006 lanserte sin årlege Person of the year. Det året vart nemleg du årets individ. Den snedige vrien annonserte på sett og vis ein ny tidsalder. For all del, i 2006 hadde sjølveksponering for lengst rukke og bli vanleg, men sidan har det langt på veg vorte eit krav. Røyndomsfjernsyn, sosiale media, videosnuttar på nett, bloggar (sic!) og det heile.

Kva har dette utleveringskravet og –trongen hatt å seie for journalistikken, der objektiviteten alltid har hengd som ei uoppnåeleg, men heilag ledestjerne? Jau, du gjetta rett: journalistikken har vorte meir subjektiv.

For det fyrste har det vorte meir kommentarstoff, diverre hovudsakleg av den slarvete sorten. Kjøkenbordsfilosofi, kvardagshendingar og anna pjatt kvernar dei i veg på, «dei nye røystene». Ei fast spalte i avisa heng ikkje lenger so høgt og er ikkje lenger reserverd dei få som med rette kan kalla seg fjørpennar. Dermed vert spaltistane ikkje lest med andakt lenger heller, og sjangeren vert uthola.

Artikkelen fortsetter under bildet

For det andre er det meir featurestoff i pressenoreg no. Diverre er brorparten også i dette tilfellet av den slarvete sorten.

Featuresjangeren var tidligare gjerne noko for dei gamle travarane i avishusa som var erfarne nok til å meistra denne krevjande kryssjangeren mellom avisartikkel og skjønlitteratur. Men ikkje no lenger: Avisene har byrja gje ut vekeblad, gjerne fleire gongar i veka. Her får dei unge, sjølvbevisste journalistane høve til å måla ut sitt ego i tjukke lag, slik dei er vande til frå alle sine andre plattformar for sjølvutlevering. Gjennom svulstige skildringar avslører dei at det no helst var forfattar dei ville verta, og samstundes at det var ein årsak til kvifor det ikkje vart slik.

På sitt beste er den personlege stilen utmerka, men det krev ein skribent som har noko å by på. Tendensen er diverre at mange berre byr på seg sjølv.

Vyrdsamt,

KåJådd

Nå er paven selv dratt inn i to konkrete saker. Paven blir kritisert for ikke ha ha besvart en henvendelse om å få en pedofilimistenkt prest i USA avskjediget. (NYT)  Nå graves en tilsvarende, og kanskje enda alvorligere sak opp fra pavens fortid. Det blir spennende å se når Ratzinger vil besvare dette. Føler han seg hevet over anklagene og kravet om en redegjørelse?

Det er blitt hverdagslige nyheter at representanter for den katolske kirken kler barn nakne og forsvarer det. Nå avsløres kirkesamfunnet selv. Paven bør sannsynligvis fratre sin stilling som guds stedfortreder på jord. Ellers må han komme med en svært god forklaring veldig fort.

Paven anklages for å dekke over sexovergrep.

Om en time eller to får nok denne platen klassikerstatus. 
Kjapp musikkkommentator på NRK

Etter at denne artikkelen ble skrevet har Opera kommet med en superversjon av sin nettleser. Vurder den sammen med Chrome som blir anbefalt under.

Jeg vil rett og slett anbefale deg å installere nettleseren Google Chrome. Hvis du allerede vet hvorfor er linken her. http://www.google.no/chrome. Installasjonen er lynrask. Hvis du ikke aner hva jeg snakker om kan du lese videre.

Jeg har opp gjennom tiden prøvd alt av nettlesere som har hatt noen vesentlig posisjon i markedet som Mosaic, Netscape, Explorer, Safari, Opera og Firefox. Chrome er ikke lenger en nyhet, men etter å ha prøvd den et års tid, kvier jeg meg de få gangene jeg må starte noe annet. Den er superrask, men mangler noen funksjoner her og der. Jeg har en bitteliten PC der den passer spesielt godt. Om du må dra fram en annen browser i ny og ned fordi et eller annet sertifikat ikke er installert eller ikke virker, får bare våge seg. Det fikses sikkert etterhvert. Altså: Kjører du Windows kommer du til å bli glad for den minimalistiske Chrome. Den er rask, stabil og gir få krasj. Ikke skift ut maskinen din hvis det egentlig er nettleseren din du er misfornøyd med.

Det finnes massevis av tester av nettlesere. Dette er kun en personlig anbefaling.

VG's intervju med Geir Isene (tidligere toppleder i den norske scientologikirken) aktualiserer spørsmålet om hvorvidt denne kulten har voldelige tendenser.

Wikipedia skriver dette om lederen for Scientologikirken:

David Miscavige (født 30. april 1960 i Philadelphia i Pennsylvania i Amerikas forente stater) er en amerikansk religiøs figur som formann for styret til Religious Technology Center (RTC) et selskap som kontrollerer opphavsrett rundt navnene og symbolene i Dianetikk og Scientologi.

Her følger nok et vitnesbyrd:

Lederen er til og med beæret med en egen nettside. Der får du vite mer om denne kultlederen. Mer om Scientologikirken her. Les hvordan Vidneøy ble testet av Scientoligikirken.

Dette med skomakarane var berre tøv. Sjølvsagt vil dei reparera skor; hadde det vore annleis hadde dei ikkje gjort jobben sin og dermed hadde det ikkje vore behov for skomakarar lenger.

Denne tankerekka kan diverre ikkje overførast til å gjelda alle yrkesgrupper. Det fekk vi journalistar bitterleg erfara då SKUP (Stiftelsen for  ein Kritisk og Undersøkande Presse) presenterte sitt siste skup fredag 19. mars. Norske journalistar gjer nemleg ikkje jobben sin: Tre av ti har ingen ambisjonar om å endra samfunnet, og dei resterande har ikkje tid til å prioritera gravejournalistikk.

Det målingstynne sjiktet av yrkesgruppa som faktisk yt si skjerv for ei betre verd var openbart ikkje bland dei 8000 som deltok i undersøkinga, som vart gjennomførd av SKUP sjølve.

Kva blir att? I all hovudsak: Kuriositetar, sport og eit og anna blotta kvinnebryst. Nokon skrik at det er den pressa økonomiske situasjonen i redaksjonane som tvingar bladfykane til å prioritera slik, andre legg skulda på utdanninga som vektlegg vitnemål over samfunnsengasjement og dermed stansar dei få journalistspirene med brennande sjeler i døra. Det er klart dette er ein situasjon mange makthavarar og maktmisbrukarar trivst i.

Alt dette kjem i ei tid då journalistar sin status allereie er låg og fallande, og det siste gjeld også avisenes salstal. Pengemakta rår, og eg ber ei stille bøn om at kapitalismen sitt klamme grep for ein sjeldan gong si skuld vil tvinga redaktørane til å vakne.

Vyrdsamt,

KåJådd

.

Mer om Playing for change her: http://www.playingforchange.com

Hvis du likte dette finner du flere godbiter under musikk.

X Factor på TV

Meslinger er ifølge Rudolf Steiner en transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske. Dette blir vi fratatt ved vaksinasjon.  Jeg er helt sikker på at det er positivt for et barn som er friskt. Det kan tenkes at enkelte vil dø, men dette gjelder barn som er svekket på forhånd.
Homeopat Gro Lystad til NRK

Biden går til mottangrep og fordømmer det Israelske vedtaket. "It was the kind of step that undermines the trust we need" siterer BBC. Israelerne unnskylder seg: "It was a procedural step not connected to the visit." Selv Netanyahu kryper til korset og sier offentlig at dette var krenkende for den amerikanse visepresidenten. Men hvilken forskjell gjør det for palestinere som mister sin eiendom om denne nyheten ble sluppet før, under, eller etter Bidens besøk?

At amerikanske politikere ikke lenger er så servile overfor den jødiske lobbyen i USA er gode nyheter. Den dårlige nyheten er en eldgammel sannhet. Politikere tror, eller i det minste oppfører seg, som om det er dem det hele handler om. De blir krenket. De blir ydmyket. De blir slått. Og alt dette mens deres kolleger ser på. Æren står på spill og man mister ansikt.

Sannsynligvis roer det hele seg ned, bankettene gjenåpnes og det milde presset erstatter den skarpe tonen. Netanyahu serverer Champagnen og USA tar regningen i form av hoffleveranser til midtøstens sterkeste militære makt.

Palestinernes eneste trøst må være at hvis de, som det kan se ut, aldri får sin stat, men fortsatt tvinges til et liv i apartheid med små "homelands" som i Sørafrika, vil de allikevel vinne fram av demografiske årsaker. Palesinerenes befolkningsvekst er jevnt over mye høyere enn Israelernes. Dette til tross for høye drapstall; Omtrent 10 døde Palestinere på 1 Israeler. Tiden arbeider med andre ord for Palestinerne.

Les også: What's the situation on the ground

Urolig lobby - Fortsetter byggingen - Ønsker ingen fredsavtale - Ingen ny israelsk-palestinsk krig

Manufacturer Recalls Hollow Point Bullets That Fail To Explode Inside Targets Steel Hawk

Takk til The Onion

Blant politikere finnes det en egen Albaniaretorikk. Hver gang noe er galt, underbudsjettert eller forsinket, sammenlignes vi med albanerne.

I dag fikk vi høre det igjen: Tingenes tilstand i dette landet er på linje med Albania. Toget står nesten stille og kloakknettet bryter snart sammen. Det er bare marginalt verre i Albania.

Hvor ofte klager albanerene over at tilstanden i landet deres er enda verre enn den norske mon tro? Jeg blir stadig mer nysgjerrig på dette brodefolket i øst. Vi har åpenbart så mye felles at jeg i ihvertfall har bestemt meg; Jeg vil reise til Albania.

Les også: Democracy Now - en virkelig spennende uavhengig amerikansk nyhetskilde

Norsk vedlikeholdskultur - Rustne rør i avisen

Du kan se hele filmen på NRKs nettTV Jeg anbefaler filmen på det varmeste.

Det hele var en liten filleting egentlig, men jeg tenkte jeg kunne sende Urix en mail. I går ble det sendt et lite innslag om halmhus i USA som avsluttet med at Groth sier at disse neppe passer like godt i det kalde Norge.

Jeg skrev at de kanskje gikk over bekken etter vann. Det blir bygget halmhus i Norge. Det første fra 1953 står fremdeles. Halmhusene er dessuten meget varme og isolerer som et konvensjonelt hus med 30 cm. vanlig isolering.

Anette Groth holdt hva hun lovet. I dagens Urix avsluttet hun med å referere til gårsdagens sending og si: "Man lærer så lenge man lever." og videre noe slikt som "Våre seere har gjort oss oppmerksom på at vi har halmhus i Norge og at de er riktig gode å bo i.

Nå handler dette egentlig ikke om halmhus, selv om det i seg selv er et eget veldig spennende tema, men om at vi faktisk kan påvirke mediene selv om det av og til ser håpløst ut.

Inspirert av dette laget jeg i dag Facebookgruppen  "Send nyhetsprogrammet Democracy Now på NRK" i håp om at en TV-kanal vil gi sendetid til dette spennende amerikanske nyhetsmagasiinet.

Om mange nok stiller seg bak dette ønsket lover jeg å bringe det videre til nyhetsredaksjonene i de norske kanalene. Herved er vår alles utenrikshelt Annette Groth takket og oppfordringen om enda flere vidsynte programmer sendt.

Og skulle du etter dette ønske deg mer informasjon om halmhus, er jeg egentlig ikke rette mannen. Men her vet de nesten alt. Mer om Democracy Now får du her Ha en isolert aften!

Foto: Vancity Allie

Curlingkulturen viser at det går an å konkurrere med sportsånden i behold. Det er faktisk riktig spennende å se lagspill kombinert med strategi, intelligens og et element av flaks. Når hjemmelagets publikum generøst gir applaus for det andre lagets gode spill blir det hyggelig i tillegg.

Det blir neppe noen voldelige curlinghooligans i gatene etter finalen i Vancouver. Det blir vel heller ingen sutring i avisene etterpå. Gullet gikk til curlingsporten

Les også: Snørr, svette og tårer eller mediekongens kommentarer 1, 2 Bloggurat

Jeg har plassert min blogg i Ås på norske bloggkart!

En mann med store konflikter med skattemyndighetene i USA tente på sitt eget hus og fløy deretter et fly inn i det såkalte «Echelon»-bygget, selveste skattekontoret i Austin Texas

Aftenposten nettavis siterer en talsmann for sikkerhetsdepartementet i USA som sier at det ikke er noe som tyder på at flykræsjet var en terrorhandling. Det som er spennende, men ikke overraskende, med omtalen av denne saken, er at en åpenbar terrorhandling som gjennomføres av andre enn muslimer, ikke lenger defineres som terrorisme.

BBC siterer amerikanske myndighteter slik: "It was no evidence it was a criminal or terrorist act." Dette er virkelig enda verre: Det er altså ikke noe bevis for at dette er en kriminell handling? Mannen har erklært at han vil hevne seg på skattemyndighetene på forhånd ved å legge ut en erklæring på nettet, og det er ikke en gang kriminelt.

Når jeg nå antar at denne mannen ikke er muslim, er det fordi jeg vet erfaringsmessig at hadde han vært det, hadde media for lengst "blåst" den nyheten. Jeg antar inntil videre at mannen er hvit, kristen og lovlig borger av USA.

Derfor kan selve datoen 18.02.2010 glemmes, med mindre din mor har fødselsdag.

Les også: “Høflig offer” eller terrorist? -  Hvordan drepe uskyldige uten å ødelegge sitt renommé. (Med en leksikondefinisjon av ordet terrorisme) Her finner du omtale i Verdens Gang

Denne fado er både min og deres.
Skjebne som binder oss,
hvor mye det enn blir fornektet
til strenger av en gitar.
Alltid når man hører et klynk
fra en syngende gitar,
blir man fortapt,
med lyst til å gråte.
Å folk fra mitt land:
Det er nå jeg er blitt klar over 
denne sorg som jeg bærer.
Det var fra dere jeg fikk den,
og den kunne ligne ømhet. 
Hvis jeg lot meg berolige,
ville min bitterhet være større,
min sang ville være mindre trist.
Å folk av mitt land.

Flaggstang-mannen (25) avbildet to ganger av Google melder Dagbladet.

Mannen er altså bare 25 år gammel og er blitt observert med en flaggstang på biltaket. Fra nå av blir det umulig å parodiere Dagbladet. De gjør det hele selv.

12. Februar:
Når jeg nå har sett at trafikken på denne siden har økt betraktelig etter de fire linjenes hjertesukk over, forstår jeg Dagbladet bedre. Jeg vil legge opp mine overskrifter etter denne malen heretter. Lykke til med å klikke på linken, jeg greier nok ikke å holde deg på disse sidene særlig lenge.

Les også: Apple Wheel bedre enn Ipad

Vi har blitt lovet 500 timer med OL på TV. NRK skal sende 30 timer i døgnet. Jeg går ut fra at det blir fordelt på mer enn en kanal, ellers må det da bare være sportsskryt.

Moroa koster 35 milliarder kroner. Skjemmende indiansk befolkning er nå skysset ut av Vancouver og Coca Cola har posisjonert seg i løypa for å markedsføre det sunne liv. I følge sportsrevyen har Northug nå gått inn i en transe allerede 2 dager før det hele starter.

Alt er altså som normalt før et vinter-OL. Vi kan nå slå oss ned i sofaen og vente på de første skadene og dopingskandalene. Ekstremt selvopptatte stjerner med frossent snørr og verdensrekord i stygg trikot banker snart på en flatskjerm nær deg. Livet er herlig.

P.S. Hva gjør så jeg i uken som kommer? Ser curling i HD selvfølgelig.

Litt om helserisikoen ved OL

Study: Multiple Stab Wounds May Be Harmful To Monkeys

Mer forskning må gjøre på området forteller reportasjen videre.

Er du lei av superkorte, enkle, popnyheter? Har du hjerne som kan følge et resonnement i mer enn 90 sekunder? Da kan du vurdere å gi Democracy Now en time av ditt liv.

Democracy Now er en av de gode kritiske amerikanske nyhetskildene som ikke er særlig kjent her i landet.  Vi snakker om et daglig, timelangt, TV- og radio nyhetsprogram ledet av Amy Goodman. Programmet blir kringkastet  på mer enn 800 stasjoner verden over. Jeg oppdaget Democracy Now for et par år siden og lyttet jevnlig på programmet som podcast og ble raskt fan.

Du kan se sendingen nå lenger nede i artikkelen

Democracy Now fokuserer på få saker i et magasinformat. Dagens hovedtema introduseres med en grundig reportasje og kommenteres av programleder, ofte i samtale med kjente journalister fra andre medier. Democracy now har mottatt mer et 20 priser for sin gravende journalistikk.

“[When] National Public Radio sounds as safe as a glass of warm milk, Democracy
Now! retains a jagged and intriguing edge.”
-Michael Powell, staff writer, Washington Post

De 2 eneste norske radiokanalene som ser ut til å ha har oppdaget Democracy Now og sender jevnlig, er Radio Nova i Trondheim (99.3 FM) og Radio Revolt (97.9 FM).

Du kan nå se den daglige utgaven her på denne siden.
Start dagens TVsending ved å klikke bildet. Maksimer bildet hvis du vil, og styr volum med kontrollene i nederste kant av videorammen.

Har du problemer gå til http://www.democracynow.org direkte!

Meld deg inn i Facebookgruppen "Send nyhetsprogrammet Democracy Now på NRK"!

Høyreekstremister boikotter nazist-klær etter at Araber kjøpte de norskinspirerte «Thor Steinar»-butikkene melder Dagbladet 8.05.2009

Angelique Kidjo i Oslo 2007 - Foto: Håkon Sparre - bildet kan kjøpes

Angélique Kidjo har gitt ut den nye Cd'en Oyo. Du trenger ikke kjøpe den, men kanskje høre en gang til på noen av hennes eldre plater. Her kommer begrunnelsen:

Jeg har netopp kjøpt meg "masaisko" av merket MBT og slenger rundt med en svær bløt kul midt under hver fot og prøver å gjenopprette den balansen jeg har betalt 1500 spenn for å miste. Det er faktisk det det står i bruksanvisningen for skoene: Puten skal gi en ubalanse som jeg ,ved hjelp av min indre muslkulatur (og hard trening), skal gjenopprette og dermed bli et mer stabilt og bedre menneske. Men blir jeg Masai av det? Hva har så dette med en plateanmeldelse av Angelique Kidjos nye CD Oyo å gjøre?

2010 har kun en CD med Kidjo på menyen. Året er bare så vidt begynt og da er det rom for flere hvis vi er heldige. Jeg gav albumet Oyo en lyttesjanse og lurte på hva som egentlig foregikk. Hvorfor skulle denne ekstraordinært talentfulle artisten fra Benin flørte så uhemmet med populærkulturen fra vesten når hun ellers oser av slevstedighet, integritet og stolthet over sin egen tradisjonog arv?

Hun er ute å kjøre fra begynnelsen med en slags Rythm and blueskopi man kan bli overasket over. Bongotrommene (det er det det heter på denne siden av kloden) blir som en bevisst Motownforenkling av den afrikanske rytmefiguren, mens messingrekka tilintetgjør Afrikas nasjonalhymner med blåsere en gang for alle. Beklager hvis jeg fornærmer to kontinenter i samme glefs.

Men hvorfor gjør Angélique Kidjo et slikt knefall for disse coverlåtene? Jeg måtte til Kidjos egen hjemmeside for en forklaring

"Kidjo Returns to Her Roots to Interpret the Music That Inspired Her Growing Up in Benin: Aretha Franklin, Curtis Mayfield, Otis Redding, James Brown and Miriam Makeba, Plus Beninese Traditional Music and Songs from Hollywood and Bollywood Films."

Der har vi det altså: Hun er nostalgisk. Nå er det ikke noen overraskelse med litt crossover fra hennes side. Og når sant skal sies så ble hun tidvis mer seg selv mens  jeg lyttet. Men jeg vil jo så gjerne ha det rendyrkede uttrykket vi kjenner så godt fra før: En mild type fusjon, med ae kosmopolitansk autoritet som får oss til å bøye oss i støvet for en artist med verdensherredømme. På Oyo gir hun slipp på dette og referer til stadighet til dem hun selv har beundret musikalsk.

Fra jeg selv stabbet rundt som 6-åring og sang "slafsejejeje" (Les She loves you...!) har jeg dyrket mine egne musikkreferanser og bygget på dem. Jeg blir jo skuffet av å tenke på at dronningen fra Benin plutselig svikter meg med å ha tilsvarende erfaringer. Bare det faktum at hun må ha hørt radio og lyttet til plater får min verden til å bryte sammen. Kan de ikke holde seg til det de kan? Det er litt slik det føles. Men etter litt ettertanke så jeg lyset midt under en litt klomsete Makebakopi. Har ikke jeg også vært der? I sørafrikas euroinspirerte korsangtradisjon. (Jeg trodde det var afrikaroots). Kan vi ikke egentlig bare forsyne oss fritt i baren? Drikke Heineken øl i Mongolia, Kinsesisk slangebrennevin i Israel og spise Sushi i Mali?

Blir jeg Masai av å gå i MBTsko? Neppe. Blir Angélique Kidjos mindre seg selv med denne plateutgivelsen? Nei jeg føler ikke det. Men det er ikke så mange høydepunkter som jeg håpet på. Kidjo er den samme på en eller annen måte. Hennes selvsikkerhet får meg nesten til å tvile på min egen konklusjon. Stemmen er en av de vakreste, mest presist satte, med en liten unisextouch som er helt unik. Skal du kjøpe CD'en? Nei! Gå heller tilbake i tid og hør f. eks. Oremi, fra 1998, om igjen.

I mitt sinn er Angelique Kidjo fra verdens navle Benin, jeg er en liksomverdensborger med Masaisko og CDspiller og selv om dronningen svikter av og til elsker jeg henne uansett. Det er vel ekte kjærlighet?

Angelique Kidjo i Oslo 2007 - Foto: Håkon Sparre - bildet kan kjøpes

Dype kjøttsår, stump vold og stor materiell skade blir hvert år påført det norske folk av en lite påaktet fiende. Langs markagrensen og i grissgrendte strøk sprer skogmørkets fyrste frykt blant  vergeløse bilister og deres barn. Det er selvsagt elgen vi snakker om.

Leseren kan selv konsultere de utallige kilder vi har for våre påstander. Trafikketaten, politiet, Røde kors og helsevesenet har alle opplyst om hyppige angrep fra elg mot våre kjøretøyer over hele landet. Dette skjer med tiltagende styrke mens folket sover i likegyldighet.

Jeg har selv fortalt ganske små barn om hvorledes virkeligheten der ute er. Jeg har sagt det rett ut, selv barn fortjener sannheten til tider: ”Elgen er et enormt stort brunsvart dyr som kan dukke opp i skogen når som helst. Den sier ikke noe, den skriker ikke, den bare står der med sine lange ben og tallerkenøyne og stirrer. Pass deg for elgen!” har jeg sagt. ”Den venter bare på at vi skal kjøre til barnehagen og da kan det skje. Elgen er ond av natur.” Ikke alle barn vet hva ondskap er, men de har en fornemmelse av det. Det har jeg selv sett etter at de ligger søvnløse i timevis etter å ha hørt mine historier.

Det er ikke bare det at elgen gjennom sin terror har påført det norske samfunn store utgifter ved å tvinge oss til å sette opp milevis med høye gjerder langs veiene. Når budsjettene ikke tillater mer beskyttelse og det oppstår huller, må veivesenet ut med spesialskilting der de advarer mot kryssende elg og varselreflekser som skal blinke mot skogholtet og varsle dyret om at her er en bilvei. Hva gjør den slu elgen da? Jo, den lister seg på en slesk måte langs nettingen, fremdeles usynlig for trafikanten, helt til den finner åpningen. Krysser den så veien? Nei, den blir stående ved siste gjerdestolpe å vente til det kommer en bil. En dyr fin bil, med mange barn. Og da kaster den seg formelig ut foran kjøretøyet og ofrer seg selv som en kamikazeflyger. Den springer ut foran bilen for å terrorisere våre barn å påføre lidelser og død blant gode nordmenn. Dette ondet må vi nå komme til livs. Politikerne må våkne!Grasrota krever et oppgjør.

Ulven, et annet uønsket dyr i vår fauna, skal selvsagt utryddes. Men vent nå litt! Ulven tar elgen. La oss nå for en gangs skyld overliste den bestialske natur en gang for alle! La ulven i fred en stund til! Det er tross alt ikke noen av oss som egentlig kjenner en eneste nordmann som har blitt påført personskade av denne villhunden. La oss sette alt inn på å utrydde den onde elgen en gang for alle og dessuten ta i mot all den gratishjelpen den blodtørstige sauedreperen gir.

Så utrydder vi ulven - og stokkmaurene.

Mer om rovdyrdebatten på Thodoks blogg

Ulv på rømmen

André Østbye Marhaug har en tendens til å lette fra bakken. Med vektsløs humor og hånden på fjernutløseren dukker han ofte opp i sine egne bilder helt uten bakkekontakt.

Men Marhaug tar også andre bilder: Velkomponerte portetter og natur med stort toneomfang. Han benytter seg  av det alt den digitale teknikken byr på og presenterer sjelden et bilde uten skikkelig etterarbeid. Enkelte bilder ser mindre bearbeidede ut og kommer mer "rett ut av boksen". Det senker ikke kvaliteten.

Du finner flere av Marhaugs bilder her.

Kilde: Guardian

I en post i den offisielle Google bloggen hevder Google at de ikke lenger er villige til å sensurere søkeresultatene i sine egne tjenester i Kina selv om det vil bety at de må trekke seg ut av landet.

"Google acknowledged that the decision "may well mean" the closure of Google.cn and its offices in China. We have decided we are no longer willing to continue censoring our results on Google.cn, and so over the next few weeks we will be discussing with the Chinese government the basis on which we could operate an unfiltered search engine within the law, if at all."

Lysroms sider er åpenbart ikke sensurert enda. Oversettingsknappen på Google.cn virker. Men hvor lenge?

Meldingen er virkelig gode nyheter. Kineserne kan utmerket godt satse sterkere på egne tjenester, men innser nok at dette faktisk vil være å sette utviklingen i landet tilbake. Google er så dominerende med sin avanserte teknologi  at den er en selvsagt tjeneste og infrastruktur globalt.

Google tar moralsk stilling, selv om det kanskje er manglende inntekter etter ekstra kostnader som også ligger bak beslutningen. Gratulerer Google!

I dag viser Al Jazeera bilder av kinesere som legger blomster ved Googles hovedkontor i Beijing

Flere gode nyheter fra Google

Les mer om dette tema

Merete Sparre er kjent som en velskolert og erfaren terapeut med basis i fysioterapi og psykoterapi. Med røtter i et miljø knyttet til litteratur og kunst har hun i mange år vært en sentral, men lavmælt figur i et fagmiljø i krysningspunktet mellom psyke og soma. Hun kom tidlig i kontakt med kinesisk tradisjon og tenkning, og dette kom til  å influere og inspirere hennes terapeutiske tenkning, slik det tydelig kommer frem av boken. Hun anvender interessante og instruktive modeller og bruker gjerne metaforer- som kineserne- for å anskueliggjøre komplekse ideer.

I en så spenstig og personlig stil er det naturlig at enkelte utsagn kan være diskutable, men perlene av elegante formuleringer kommer hele tiden trillende og forsoner alt. Likevel, i kapitlet ”Høyre og Venstre “, med hjernefysiologi som tema, beveger forfatteren seg farlig nær kompetansegrensen. Men Per Andersen er nevnt i forordet, så hun blir nok tilgitt.   Mer tungt fordøyelig kan kanskje krabbekuren være. Men den må vel prøves. Og det kunne kanskje være bra om flere ville krabbe, før de gikk ut på terapienes skrå bredder. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk ved denne boken, er at den behandler kompliserte livsproblemer i et klart,enkelt og gjennomlyst språk. Dette er jo nesten uhørt innen det psykologisk- medisinske fagfeltet.

At forfatteren evner det, kan forslagsvis bero på tre hovedfaktorer. For det første at hun vet og har gjennomlevd hva hun skriver om, for det andre at hun har litterær ballast og for det tredje at hun glemmer seg selv, også når hun skriver om seg selv. Teksten er derfor kjemisk fri for klisjeer og moteriktige uttrykk (”proaktiv”, ”samhandling”, ”kvalitetskontroll” m.m.). Forfatteren henter ideer og kunnskap fra fra mange kilder, men uten kildeanvisninger, selv om noen er nevnt i forordet. Hun forsvarer dette med bokens form og integrerer alt i en samlende, forståelig og personlig tilnærming. Selv om boken er terapiorientert og derfor tar sikte på å legge til rette for forandring, er den like mye et personlig vitnesbyrd og et stykke litteratur.

Med  ”Balansenøkler” har Merete Sparre levert et originalt, usentimentalt og helhetlig bidrag til litteraturen om psyke og soma og med sterke og kloke livsfilosofiske overtoner.

Bokens omslag kan leses her

Balansenøkler kan bestilles fra forlaget Tropos

Jeg har lyst til å vise William-Adolphe Bouguereaus maleri Calinerie fra 1890. Hvorfor et maleri i seksjonen for fotografi? Bouguereaus superrealistiske bilde gir meg følelsen av å være tilstede i et deilig mykt lys der to piker poserer for maleren bare et øyeblikk der alt blir fanget inn. Dette minner på et vis om et fotografi. Riktignok er virkeligheten forskjønnet. Ingen ting er tilfeldig plassert og paletten er urealistisk harmonisk, men det er allikevel troverdig på et underlig vis. Teksturen i tøyet, den slitte nedre delen av inngangspartiet, skyggene i det myke lyset gir et sug inn i en annen og fremmed verden der jeg får være på besøk.

Bouguereau var høyt aktet i samtiden men mistet popularitet mot slutten av livet og ble lenge ikke en gang nevnt i oppslagsverk. Dette er ikke lenger realiteten. Du kan lese mer om maleren her

Africa -  the good neews

Og her et nettsted til:

Goodnewsnetwork

Så er den råkalde årstiden her og du kan helt rolig snakke norsk til folk med utenlandsk opprinnelse. Kuldefilteret har sortert alle nyankomne med dårlige språkkunnskaper hjem. Det er bare de som har vært gjennom flere års tilvenning som viser seg ute. Vi skal prøves på så mange måter i disse tider. Hvordan får man ladet bilbatteriet opp igjen når åpneren for bilpanseret er frosset fast? Hvordan komme seg hjem fra nyttårsfesten når det ikke finnes taxi og hvordan få opp varmen når det er 20 kalde ute hvis man fakstisk kommer seg hjem ? I år er det den nye varmepumpen av typen luft til luft, som skal redde meg. Leverer den varene under ekstremforhold?

Jeg bor i et hus på ca. 60 M2 grunnflate. Det er dårlig isolert og jeg prøver ikke å holde 2. etasje varm om vinteren når jeg ikke må. Jeg har et par andre varmekilder: En panelovn på kjøkkenet og en god ny vedovn i stuen der varmepumpen også er installert. Fordi jeg ikke kan være hjemme hele tiden for å fyre med ved, så anser jeg vedovnen som en tilleggsvarmekilde når det trengs, eller når jeg vil ha det litt koselig.Første konklusjon med en gang: Varmepumpen greide seg ikke alene under forhold på 20 minus. Derimot går 10 grader brukbart. Det var ingen overraskelse egentlig. Dette er nemlig min varmepumpe nummer 2. I går kveld kjørte pumpa få fullt. Jeg supplerte litt med panelovnen på kjøkkenet og jaggu la jeg på noen kubber i ovnen på toppen av det hele. Når vedovnen ble varm nok slappet pumpas termostat litt av på aktiviteten.

Det er når det er virkelig kaldt at vi snakker om oppvarming og hva som er gode løsninger. Det er jo da vi virkelig trenger det. Er så en varmepumpe av denne lette typen et bomkjøp i disse dager? Min konklusjon er klart nei og jeg skal forklare hvorfor. Stort sett er temperaturen gjennom fyringssesongen mye høyere. Det er da varmepumper som lever av uteluft kommer til sin rett. Min pumpe bruker på det meste 1700 watt. Litt går med til å drive viften på utedelen og litt på innedelen. Resten får du igjen som varme. La oss si 1500 watt. Trikset med varmepumper er at du stort sett får igjen mer varme enn det som forbrukes. Det er bare på de ekstremt lave temperaturene at du bare får igjen den energien du belaster nettet med. Ved rundt 0 grader får du kanskje dobbelt så mye varme eller mer. Stiger temperaturen til 5 grader pluss er gevinsten større.

Motivasjonen for å skaffe seg en varmepumpe er flerdelt: Redusere strømforbruket av miljøhensyn, redusere fyringskostnaden og skaffe seg en stor varmekilde som fordeler varmluft til flere rom. Som en bonus får du gratis på kjøpet et airconditionanlegg du kan bruke til å kjøle ned huset om sommeren de få dagene det er aktuelt. Det mest interessante er å se på strømbesparelsen gjennom hele året. Høst og vår vil du da ha den billigste oppvarmingen. Midtvinters er gevinstfaktoren lavere og du må kanskje ty til tilleggskilder. Besparelsen er totalt sett betydelig og jeg vil absolutt anbefale investeringen på rundt 20 000 kr.

Men hva med all støyen? La oss se på utedelen først. Riktignok er den stygg som bare det, men støy for naboer eller deg selv kan du nesten se bort fra. Du trenger kanskje ikke ha den rett under soveromsvinduet. Innedelen derimot vil du høre litt til. Hvis viften piper, skraper eller rasler er det noe galt som med min forrige varmepumpe. Er alt i orden vil du allikevel høre lyden av luft når du er i nærheten. Vurder å montere viften i en del av huset der du ikke oppholder deg hele tiden. Samtidig må luften kunne blåse slik at den fordeler seg i huset. Snakk med noen som har varmepumpe og besøk dem for å sjekke lydnivået. Du kan regulere viftens hastighet. Det kan også gjøres automatisk. Er det ikke urimelig kaldt ute går viften som oftest med en akseptabel hastighet.

Det finnes altså mange fordeler og noen ulemper med varmepumper av typen luft til luft. Skal du først leve med ulempene kan du likegodt bruke pengene på en pumpe av god kvalitet som vil gi deg større varmegevinst.
Det finnes andre typer varmepumper som tar varmen fra bakken eller rennende vann. Det er anlegg som er vesentlig dyrere å installere, men de er heller ikke særlig påvirket av utetemperaturen fra dag til dag.

Best i test

Spar tusener

Her kan du lese litt om hvordan varmepumper fungerer

Her en test av varmepumper fra Januar 2009

Alt om varmepumper

Det går greit med litt kulde

Cowboyer i bransjen

“…magedanserinnen grafser på håndleddene mine, og mens puppene hennes er blitt min egen neseklype strekker hun armene mine rett opp i luften, slik at jeg liksom også prøver å danse.”

Fra solstolen min er det mulig å se utover den hvite stranda med importert sand, og rett ut vannet med bøyetau som markerer hvor langt det er trygt for gjennomsnittsturisten å svømme.

På den andre siden av stranden synes stråtakene med Coca Cola-skilt og deler av den egyptiske turistoasen som nødvendigvis ikke ligner på Egypt overhodet. Den ligner heller på et rekreasjonssenter for overarbeidede overvektige overbetalte overstadige overhøflige turister, og det er på de fleste måter dét det er. Fullstendig rensket for autentiske ting. Autentisk rensning. Det kan være vel så ille. Men jeg passer inn, og det er deilig å passe inn. O lykken er å kunne se seg selv utenifra. Jeg antar at mennesker som vokser opp uten å føle seg som en del av noe særskilt, gjerne vil dra steder der de kan gå opp i rollen som seg selv, eller som noen i det hele tatt. Kanskje syden kunne vært et godt alternativ for dem? Men jeg er turist, og det ser alle. Jeg er en av dem som har alt her borte, en av de rike som sitter på restauranter og lar meg underholde av autentisk kultur som restauranten har hentet inn, foreksempel magedans. Jeg oppfyller alle forventningene, og klapper og smiler og tipser og later som om jeg har det så gøy som jeg aldri har hatt, og ikke føler meg beklemt av at magedanserinnen grafser på håndleddene mine, og mens puppene hennes er blitt min egen neseklype strekker hun armene mine rett opp i luften, slik at jeg liksom også prøver å danse.Sjefen av sjappa klapper seg på magen og slår fast at dette er en del av hans naturlige omgivelser. Dette er omgivelser som han er stolt av, og som vi, stakkars kulturfattige rikinger fra vesten, ikke har fått.

Han tenker, samtidig som showet går sin tamburinklaskende seiersgang og han skuer barmhjertig utover smileansiktene våre, at dette er grunnen til at han bor i Egypt. At denne magedanserinnen representerer den rike kulturen hans, og at det er synd på oss andre. Vi er blottet for alt utenom penger. Vi er flyktninger fra det sjelløse vesten, og nå lar vi fargene og varmen hans smitte over på oss, og vi vil gjemme det i hjertene våre og ta det med hjem og aldri glemme det mens vi troløst går på de sterile, overstrukturerte, overbetalte jobbene våre, tenker han. Og for den gaven han har gitt oss, gaven som er hans eget land, skal tipsen hagle over restaurantregningene når den tid kommer.

Men det han ikke har tatt med i beregningen, er hvor utakknemlige vi er. Ja, vi er utakknemlige og vi syntes showet med stokkene og kostymene og magedanserne er glorete og harry. Vi, de andre og jeg, syntes showet hans lager et dypere skille mellom oss og Egypt enn noensinne. Vi vil heller at han skal hentet Sfinxen og en ekte arbeider fra pyramidene og mumie og noen hieroglyfer. Vi er ikke fornøyde før vi er der – midt i slaveleirene og kanskje med et kleopatrisk kjærlighetsdrama, med en slange, en med sånne øreklaffer som står ut når den er hissig og har reist seg og hveser. Og først da kan vi tenke, kan vi kanskje tenke, at dette er ikke noe triks. Nå er jeg i det egyptiske livet, nå begynner jeg å kjenne, nå vet jeg hva dette er. Vi vil ikke ha noe gipsdrit. Vi vil bli innlemmet i de egyptiske rekker. Men siden det ikke er mulig, kan det i blant hende at noen av oss kjøper en sfinx av gips likevel. Liksom for å møtes på halvveien.

Om det så går på æra løs skal ingenting stanse oss fra å være høflige. Vi er alltid høflige. Og vi smiler og klapper og tipser. Vi lar oss være en del av den herlige strukturen som allerede begynnner å vise seg på taxfreen på Gardermoen, og som siden på alvor forankrer seg på den marokkanske restauranten i Egypt, med ekte marokkansk mat og ekte marokkanske gjøglere. Vi gjør det vi må. Ellers ville det hele falle sammen. Og folk fra vesten liker ikke at ting faller sammen. Vi liker at det er kontroll.

Stojcevska twittrer også daglig på http://twitter.com/angelinahoiness

Har du sans for PDhumor (morsomheter om personlige datamaskiner) må du få med deg denne videoen. The Onion gjør det igjen.

Apple Introduces Revolutionary New Laptop With No Keyboard

Les også: Google garanterer paranoide et anonymt liv og Den fantastiske Rosabloggmaskinen

Det er mulig begrepet “on the ground” i militær sammenheng er gammelt, men jeg ble gradvis kjent med utrykket under USAs kriger mot Irak. Først fly og bombing med såkalt kirurgisk presisjon og deretter bakkekrig. “What is the situation on the ground?” er en frase vi hørte om igjen og om igjen. Her er noen ferske eksempler:

Situasjonen på bakken i Sri Lanka har nå klare trekk av en borgerkrig…

Mens det diplomatiske spillet om Sudan har pågått i FN, har situasjonen på bakken blitt kraftig forverret…

Obama forsikret meg om at han vil revurdere planen hvis situasjonen på bakken forverrer seg og det blir mer vold…

Den som uttaler seg om situasjonen på bakken befinner seg stort sett langt borte eller rett og slett i lufta bokstavelig talt. Irak er ikke så hot lenger, men begrepet “on the ground” har bitt seg fast og er adoptert av journalister og politikere. Søker man etter den eksakte ordlyden “situasjonen på bakken” på nettet ser man at det i svært mange tilfeller er snakk om land med krig, men ikke nødvendigvis der luftkrig er et alternativ.

En kommende stats- eller bedriftsleder. Foto: Håkon Sparre

En annen sammenheng er at begrepet typisk brukes om land i krise, i krig eller med hungersnød. En annen betingelse for bruken har vært at man omtaler land som er langt borte. Men etter hvert er begrepet også sneket seg inn på mer hjemlige trakter som i disse eksemplene:

Da er det avgjørende at departementet er i dialog med dem som kjenner situasjonen på bakken…

Departementets innstramning (i asylpolitikken) har ingenting å gjøre med situasjonen på bakken - dette handler om iskald proteksjonisme…

…det er situasjonen “på bakken” - som er grunnen til at vi har bevilget 800 millioner kroner mer til sykehusene og 220 millioner til det statlige barnevernet…

Skal vi alminnelige mennesker på bakken tolke det slik at politikere bruker begrepet hver gang de føler at de ikke har godt nok syn og ikke kjenner situasjonen godt nok? Tenk deg “braking news”: Vi får rapport fra rikshopitalet direkte her i nyhetene på satellittelefon. Vi beklager den dårlige linjen” eller “På bakken har staten gjort klokt i kjøpet av Aker solution og bakkeprisen til Røkke var en helt rimelig pris. Over til studio.”

Siden våre ledere og andre med makt stadig omtaler eller etterspør situasjonen på bakken, må vi som befinner oss der antagelig venne oss til å omtale viktige beslutninger, som har kirurgisk presise konsekvenser for oss, som - nettopp: Beslutninger tatt oppe i luften av mennesker med nesa i sky. Har vi ikke i grunnen alltid omtalt dem slik. På arbeidsplassen f. eks. der vi gjerne sier at de “der oppe” har bestemt. Det er jo der de sitter; I øverste etasje.

Misjonærene dro “ut” til misjonsmarken, turistene dro “ned” til Syden, men våre ledere spør: “What’s the situation on the ground?”

La oss rydde en stripe i jungelen og se om noen vil benytte landingsplassen. Kanskje ønsker de der oppe å kontakte oss; Selveste sivilisasjonen.

Google Opt Out Feature Lets Users Protect Privacy By Moving To Remote Village

Dean Martin

L. Ron Hubbard grunnleggeren av Scientologikirken

Mark Twain

Dagbladet

Av Elisabeth Molteberg

Har du en svakhet for gamle Hollywood-musicals?  Likte du Mamma Mia, Moulin Rouge eller Fame?  Eller den magiske realismen i bøkene til Marques eller Allende?  Er romantiske komedier og Jane Austen-filmer blant dine hemmelige laster? Har du (mer eller mindre i smug) fulgt med på serier som Sex og Singelliv, Ugly Betty eller kanskje en og annen såpe?  Da kan det hende du har en uoppdaget gullgruve av feelgood-filmopplevelser innen rekkevidde: indiske Bollywood-filmer.



Bollywood er etter hvert et kjent begrep, og mange har nok vært borti en film eller flere ... og kanskje gjespet eller fnist seg gjennom timevis med banale intriger, stadig avbrutt av tilsynelatende umotiverte sang-og-dansenumre helt uten sammenheng med handlingen. Felegnikk og pipende syngedamer, parodisk skuespill og oversminkede dansedundrer har kanskje ikke gitt mersmak, og det kan være fristende å avskrive fenomenet som en døgnflue, eller mest for hjemmepublikum og eksotisme-romantikere.

Men Bollywood er også  episke og gripende historier, underskjønne helter og heltinner, glamour og romantikk, fantastiske bilder og enormt fengende musikk.  Man må bare finne  filmene som passer én, og knekke koden.  Med 800-900 nye filmer hvert år sier det seg selv at det er mye å skaffe seg oversikt over.  Det er en stor utfordring å navigere i denne vrimmelen, og finne gode nybegynnerfilmer for oss (i denne sammenheng) fremmedkulturelle.  Men fortvil ikke, hjelpen er nær! Her er en bruksanvisning til Bollywood for ikke-desier – litt kontekst, litt analyse, litt om å knekke koden, og noen tips om filmer som kan være greie å starte med.

Ikke Hollywoods fattige fetter
Bollywood har i det selvgode Vesten gjerne blitt oppfattet som filmens svar på kinesiske billigkopifabrikker, som spyr ut dårlige, gjerne ufrivillig komiske, etterligninger av kommersielle Hollywood-filmer.  Vi kan nok glede oss over å smigre egen kultur med slike antakelser, men de har egentlig ikke særlig solid forankring i fakta.

India har vært en viktig filmnasjon så lenge filmmediet har eksistert, og landet har produsert mye kvalitetsfilm opp gjennom årene.  Film har vært en naturlig fortsettelse av en lang forteller- og teatertradisjon, det har ikke vært nødvendig å etterligne andres.  Det går en direkte linje fra klassiske epos, sanskrit-dansedramatradisjon og folkelig teater til dagens film.

Samtidig har indisk filmindustri vært dyktig til å lære av andre lands filmkunnskap, både når det gjelder teknologi, form og innhold.  Mye av formatet er også gjenkjennelig fra gamle Hollywood-musikaler, eller fra MTV, for den saks skyld. Og ja, plots lånes flittig (som man også gjør i Hollywood...).  Men det som tas inn utenfra er alltid filtrert gjennom egen forståelse, tilpasset eget behov og gitt en indisk vri.

Så selv om Bollywood er en kommersiell filmmaskin er mange av filmene interessante både i seg selv og som populærkulturelle kulturuttrykk.  Det lages forøvrig også seriøse og kunstnerisk ambisiøse filmer av høy kvalitet i India, og det foregår en utveksling av impulser og personell mellom de ulike indiske filmmiljøene, på samme måte som Hollywood-folk kan være involvert i både blockbustere og smalere indiefilmer.

Bollywood er et populærkulturelt speil
Den viktigste grunnen til å se en Bollywood-film er selvfølgelig at det er topp underholdning.  Men det fins også andre aspekter du kan ta med deg, som kan berike filmopplevelsen.

Populærkultur og samfunn
Populærkultur er jo kommersiell i sitt vesen, men forutsetningen for dens gjennomslagskraft og popularitet er at den bærer i seg kulturell mening.  Populærkulturelle uttrykk formidler informasjon om hvordan samfunnet oppfatter verdens beskaffenhet og idealene som bør etterstrebes; både om de tingene alle er mer eller mindre enige om, og om det mer kontroversielle.  De nøyer seg ikke med å fortolke og fortelle om det som er, de former også det som kommer, og utfordrer bestående normer like gjerne som de opprettholder dem.   Dermed blir det spennende å oppleve populærkulturelle uttrykk fra steder du ikke kjenner så godt: du får et innblikk i noe av fellesgodset i lokal måte å oppfatte verden på. Dessuten får du være flue på veggen, for dette lages jo av og for folk på stedet, det er ikke noe de gjør for å presentere seg utad.  Du får andres kultur vurdert gjennom deres egne briller – en titt “backstage”, på en måte.

Under Bollywood-filmers kommersielle overflate ligger det dermed mye undertekst, som forstås bedre jo mer film du ser.  Tilsynelatende banale fortellinger kan bære i seg interessante kommentarer til eller behandlinger av viktige, kontroversielle og komplekse temaer som kjønn, religion, klasse og kaste, åndelighet og materialisme, nasjon versus religion, identitet og migrasjon, tradisjon og modernitet, seksualitet og globalisering.

Portrettering og identifikasjon
På denne måten blir Bollywood-film samlende og identitetsskapende for indere i diaspora. Forskere sier at disse filmene representerer et felles univers for indere over hele verden, et univers som inneholder viktige markører og innflytelser på hvordan indere tenker om seg selv, sin kultur og sin nasjonale identitet.

Poster for filmen Dhoom 2 - Filmens hjemmeside finner du her

En annen grunn til å se ikke bare Bollywood-film, men all ikke-vestlig film: Det er alltid forfriskende, som en kanadisk-indisk antropolog har påpekt, å se ikke-hvite mennesker portrettert som noe annet enn skurker eller fattige og uopplyst ofre, slik de har en tendens til å bli båssatt i vestlig film.  Det er deilig og nødvendig (også for blekansikter, vil jeg legge til) å få ikke-stereotypiserende og “de andre”-orienterte portretter av ikke-hvite, som individer man kan identifisere seg med.  I Bollywood-film kan dette identifikasjonspoenget fungere på en annen måte enn i mer kunstnerisk ambisiøs film, som forteller mer virkelighetsnære og komplekse historier.  Bollywood viser oss kanskje ikke Livet slik det er, men vi får se Livet slik vi skulle ønske det var: idoler á la Brad Pitt eller Julia Roberts som gjør fantastiske helteting i større-enn-livet-situasjoner og glamorøse omgivelser.  Folk vi kanskje ikke kan identifisere oss med, men som vi kan drømme om å være...

Hvordan se en Bollywood-film
Gjør deg kjent med konvensjonene.  All film (som TV og teater) har et sett underforståtte regler og konvensjoner for historiefortelling, som vi i publikum må kjenne, hvis vi ikke skal miste tråden eller misforstå handlingen.  Når vi ser “vår egen” film, kjenner vi jo disse reglene ut og inn, og vi tenker sjelden over dem.  Men en som er vant til å se amerikansk film kan oppleve f.eks. japansk eller europeisk film som litt rar, kanskje teatralsk og oppstyltet, fordi tempo, spillestil og redigering er annerledes.  Bollywood-film har konvensjoner som bryter klart med det vi er vant med i vestlig film, konvensjoner det er lett å avfeie som melodramatiske og formelbaserte.  Men det  ville være en  forhastet slutning å trekke.
Her er de viktigste tingene du bør være inneforstått med:

For mye av det gode er himmelsk
Bollywood har aldri operert med ulike filmgenrer i vesentlig grad. Indisk film er som indisk mat: et bredt spekter av ulike ingredienser som går opp i en høyere enhet. Litt danseteater, en dæsj episke og mangefasetterte tekster, og et sterkt ønske om å tilfredsstille et bredt og heterogent publikum.  Bollywood-film kalles ofte for masalafilm, etter den indiske krydderblandingen.  Oppskriften på en god film inneholder mange ulike motsetningspar som skal balanseres; det gode og det onde, komedie og drama, romantikk og action, trygghet og fare, liv og død... I tillegg er det side- og underplots som veves inn i hovedhistorien og gjør den mer kompleks.  Fantasielementer blandes uanstrengt med realisme.  Istedenfor å søke å bevare et skinn av realisme vil en masalafilm være åpen på at dette er illusjon og fantasi, men at illusjonen og fantasien kan ha gjenklang i publikums hverdagslivpå interessante måter... kanskje ser man ikke det magiske og uforutsigbare i ens egen virkelighet?

Man bryter ut i sang og dans
Musikken er også en integrert del av filmens helhet, ikke bare som en måte å fortelle deler av historien på, som i musicals, men som en likestilt uttrykksmåte for å utforske stemninger, følelser og grunnelementer i historien – mer som i vestlig operatradisjon. Musikken er også en av de viktigste måtene å promotere og markedsføre filmene på.  Den er faktisk så viktig, og gjerne så teknisk avansert og krevende, at syngingen ikke overlates til skuespillerne, men gjøres av egne skolerte sangere. De beste sangerne er like store superkjendiser som skuespillerne.

Skuespillerne mimer altså i filmene, men danse får de gjøre selv.  Og her ligger lista høyt, med avanserte prestasjoner, tradisjonelt sterkt influert av klassisk indisk dans.  I nyere tid har i tillegg MTV satt spor i repertoaret til koreografene.  Skal du være toppstjerne i Bollywood er du nødt til å være en god danser.

Man tar den helt ut
Filmanmelder Per Haddal har skrevet om Bollywood-skuespillere at de “kan synge, danse og nesten spille”.  Spillestilen er en av konvensjonene det kan være vanskelig for Bollywood-noviser å svelge, den er større og mer teatralsk enn vi vestlig-oppflaskede er vant til, og kan i starten oppleves som komisk eller rett og slett dårlig.  I tillegg er det en tendens til at hver rolle har en klar funksjon i historien, som arketypene i eventyr og sagn.  Så skurkene er uhorvelig skurkete, heltinnene ufattelig feminine, heltene så staute så staute, komiske sidefigurer plumpt klovnete, og så videre. Men dette er konvensjoner, ikke mangel på ferdigheter – Bollywood-skuespillere leverer også langt mer avdempede og nyanserte rolletolkninger i andre typer filmer.  Ikke fortvil, etter hvert venner du deg til denne spillestilen, og du vil bli forbauset når uerfarne med-seere reagerer på den.  I mellomtiden er det mye god underholdning i den!

Å se en fire timer lang film
Bollywood-filmer skal gi publikum valuta for pengene, og i India betyr det at filmene skal være lange.  Minst to og en halv time, tre er helt vanlig, fire forekommer også.  En 90-minutters uengasjerende film kan jo kjennes mye lengre enn en oppslukende fire timers, men dette med lengden kan nok likevel oppleves som et hinder.  Det er imidlertid ikke noe problem, hvis du  griper det riktig an.  La oss si at du har skaffet en film på DVD og skal se den hjemme.  Gå tilbake til den gamle “helaftens spillefilm”-tilnærmingen fra Sound of Music’s dager: sett av hele kvelden, start tidlig nok og ta pausen på alvor.  Legg middagen til pausen, for eksempel (en curry blir bare bedre av å stå og godgjøre seg halvannen times tid ekstra), så får du hverken tresmak i baken eller firkantede øyne.

En god start ganger fem
Anbefalingslister er notorisk vanskelige.  Filmene jeg har satt opp nedenfor er valgt fordi konvensjonsbelastningen er håndterbar for nybegynnere, fordi hver av dem presenterer en eller flere av de viktigste skuespillerne i Bollywood, fordi de er litt ulike i tematikk og sjanger (selv om det er magert med hardkokt action, thriller eller horror), og fordi de alle er blant mine feelgood-favoritter.  Dette er altså ikke en liste over de beste eller største, men over filmer som kan gi en god forsmak.
Følg Bollywood-vettreglene: sett av en hel kveld til hver, lag popcorn eller noe godt til pausen, snurr film og kos deg!!

1.Lagaan: en rik masala – en historisk romantisk musikk-og-danse-komedie-drama-sportsfilm!!  En knussjarmerende film om fattige landsbyboere i Gujarat sent på 1800-tallet, som slår tilbake mot umenneskelig beskatning fra britene, ved å inngå et veddemål om at de kan slå de britiske overherrene i cricket... Ikke sann historie, men mye vekt på å være historisk korrekt mht tidskoloritt.  Fantastisk musikk og dans, og en banebrytende film i indisk sammenheng, både mht innspillingsmåte og teknologi, og i den forstand at den ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.

2.Aaja Nachle: klassisk dansehistorie med høy feelgoodfaktor, om den litt vel ustyrlige jenta som har slått seg opp som danser i utlandet, for så å komme tilbake til hjembyen etter mange år for å redde sin gamle danselærers teater, mot alle odds og med hjelp av en sammenrasket – men etter hvert svært sammensveiset – gjeng  av medsammensvorne.  Flott musikk og glimrende dans med Bollywoods avtroppende dronning Madhuri Dixit (nok den aller beste danseren jeg har sett derfra) i hovedrollen.

3.Jodhaa Akbar: praktfilm om 1500-tallets mogulkeiser Akbar («Den store»), hans strategiske giftermål og påfølgende romanse (sic) med hinduistiske rajputprinsesse Jodhaa, som hjalp ham å utvikle seg fra erobrerhersker til å bli en slags folkekeiser. Her er mye krig, hoffintriger, sexy fekting, religiøse gnisninger og kjærlighet.  Filmmakerne har tatt seg betydelige friheter med (og overdrevet betydningen av) historien om de to, men dette kan ses på som en fortelling om Indias flerreligiøse identitet og tradisjon, ikke uviktig og ikke ukontroversielt i dagens til tider polariserte og fiendtlige klima mellom hinduer og muslimer.  Påkostet kostymedrama, vakker musikk og vakre hovedrolleinnehavere (overjordiske Aiswaria Rai er dronningen av Bollywood, og Hrithik Roshan er godt mulig den neste kongen), enorme dansescener og en fantastisk fargepalett.

4.Fanaa: to av de dyktigste Bollywoodskuespillerne (Aamir Khan og Kajol) sammen i en bitterdeilig romantisk action-tåreperse som foregår i Dehli og Kashmir, med ingredienser som blindhet, muslimsk terrorisme og Den Store Umulige Kjærligheten. Et par fantastiske sanger, og nydelig filmet, og er man med på såpe-notene er dette ganske gripende.

5.Paheli: en slags eventyrfilm basert på et klassisk folkeeventyr fra Rajastan.  Shah Rukh Khan, kongen av Bollywood, har hovedrollen.  Denne filmen er en søt liten romanse, en visuell nytelse med vakker musikk og noen imponerende dansescener. En brud forlates av sin pengegriske mann, han legger ut på en flere år lang handelsreise dagen etter bryllupet.  En ånd har forelsket seg i bruden og tar mannens plass – og vinner hennes og hele storfamiliens hjerter.  Så kommer plutselig den egentlige ektemannen tilbake...  Det ligger noen små undertoner av feminisme her (ifølge herr Khan, iallfall), men ikke ha for store forhåpninger til det politiske budskapet!  Dette er blott til lyst, men det er av og til nok, det.

En Bollywood-film fra Amazon.uk koster omtrent det samme som en kinobillett eller to. Det fins garantert noe for deg.  Chalo!

Elisabeth Molteberg har bakgrunn innen naturressursforvaltning , bærekraftig landbruk og utviklingsstudier. Feltarbeid i Afrika og sør-Amerika har dessverre ikke gitt anledning til in-situ bollywoodstudier, så dette gjøres i kinosal og sofakrok etter mottoet: Tenk globalt, handle lokalt!  Vi håper den allsidige Molteberg kommer tilbake senere med filmkritikk og annet stoff.

Kontroversiell film tas av plakaten i India

Ås Fado Forening arrangerer, i tett samarbeid med, Lesestedet bokkafé i Ås, musikk/lyttefest 12. desember 2009 kl. 21:00.

Mens musikktrender kommer og går og kanskje bare blir husket i et tiår eller to, består enkelte sjangere i kraft av; Nettopp deres kraft. Blant dem står den portugisiske fado som en påle. Fadoen spenner vidt fra den slentrende sjømannsvarianten til de absolutt største perlene i musikkens dokumenterte historie. Lørdag spilles det plater og kåseres lett om Fadomusikk. Gratis adgang. Opplev hjertets musikk! Skjebnen kaller!

Knut E. Sparre har gjenutgitt sin avhandling om den spanske dramatiker Pedro Calderón de la Barca , født 1600, død 1681.  Avhandlingen har tittelen Tre dramaer av Calderón : En analyse av Den standhaftige prins, Dommeren i Zalamea og Livet er drøm, med en Innledning om det spanske æresbegrep. (Oslo: Ex officina Canuti Cantherii, 2003. Trykk og innbinding: AIT AS. 231 sider.)

Pedro Calderón de la Barca ble født i Madrid. Han var skuespillforfatter og hoffdikter. Fra 1663 til sin død var han slottskapellan i Madrid og kongens æreskapellan. To hundre av Calderóns skuespill er bevart. Han er særlig kjent for sine æresdramaer, komedier og allegoriske enaktere, «autos sacramentales», som ble oppført årlig på gatene i Madrid og andre store byer på Kristi legemsfest.Det mest kjente av Calderóns dramaer er La vida es sueño (Livet er drøm).

Litteraturforskere og -kritikere har vært uenige om hva grunnmotivet og ledetanken i stykket er. Noen har ment at disse finnes uttrykt i tittelen og i en av Segismundos monologer: «Hele livet er drøm, og drømmer er kun drømmer». For noen kritikere skal dette forstås bokstavelig, andre tolker det metaforisk. Noen har lagt vekt på behandlingen av det brennbare teologiske spørsmål om menneskeviljens frihet stilt overfor stjernenes påvirkning. «Selv den mest ubarmhjertige planet bøyer kun viljen men tvinger den ikke», sier kong Basilio. Et tredje syn legger hovedvekten på det etiske imperativ: mennesket skal handle rett under alle forhold. Alle disse tanker har en vesentlige plass i stykket.

En måte å knytte hovedmotivene sammen på, er, ifølge bokens forfatter, å se stykket som en dramatiske fremstilling av personenes, og fremfor alt hovedpersonens, gradvise etiske selvbesinnelse. Det er kampen i Segismundos sinn som utgjør den egentlige dramatiske handling. Boken er å få få kjøpt for 150,00.- + ekspedisjon.

Merete Sparre lanserer sin nye bok Balansenøkler på forlaget Tropos 2. desember. kl.17-19 på Café de Concert - Henrik Ibsensgt. 60a Oslo

Det blir musikk, balansetrening og anledning til å kjøpe årets julegave!

Mer på www.tropos.no

Hvordan forstår vi de økonomiske krisene, og den utviklingen som blant annet fører til klimaendring? Hva trengs av reformer for å unngå slike kriser? De modellene vi bruker er gamle, og virkemidlene i miljøpolitikken er utilstrekkelige.

Denne boken legger fram nye tanker om hvordan økonomien fungerer. Den bryter med den tradisjonelle likevektsmodellen. Økonomien er et kaotisk system, og de viktigste grunnene til dette er positiv tilbakekobling og spillsituasjoner. Boken analyserer økonomi og politikk ved hjelp av nye begreper, som kompleksitet og komplementaritet.

Problemene verdenssamfunnet står overfor er store. Det er på tide å tenke nytt.

Boken kan kjøpes på ekte papir her eller lastes ned gratis som PDF fil

Forfatteren, Arne Thodok Eriksen, er kjemiingeniør og ernæringsfysiolog og har også bakgrunn som mekaniker og agronom. Han har lang fartstid i miljøbevegelsen og i fagbevegelsen. Eriksen har arbeidet i Det Norske Økoteket, og som sekretær i Miljøpartiet De Grønne. Forfatteren har tidligere gitt ut romanene «Bak den røde tåken» og «Det blå rommet».

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) har  oppsummert  prosessen vedrørende en mulig norsk søknad om å få vinter-OL  i 2018. 

Tove Paule sier til Dagsrevyen at hun ikke synes det var bortkastede penger å bruke 48 millioner på den interne kampen mellom norske byer på hvem som kanskje skal få lov til å søke om å få vinter-OL. Idretten har åpenbart sugerør i stat- og kommunekasser og lider av ekstrem spiseforstyrrelse. Det er sagt om Champagne at den skal være tørr, kald og gratis. Det passer i grunnen like godt for vintersporten. H

Episoden der Karst Tate kjørte inn i en folkemengde i et forsøk på å ramme det Nederlandske kongehus’ kortesje har ikke blitt beskrevet som et selvmordsangrep eller en terroraksjon Hvorfor ikke?

Se hvordan store norske definerer terrorisme:
Terrorismens mål er å skape frykt i en målgruppe. Voldshandlingene må derfor skreddersys for å oppnå dette formålet. De må være medieorienterte, f.eks. ved å ramme kjente personer, berømte landemerker. ….etter hvert har terrorismebegrepet fått betydningen en type politisk vold rettet mot statlige myndigheter

Du har antagelig gjettet det allerede. Det har jeg også, gjettet altså. Jeg vet nemlig ikke. Jeg gjetter at mannen ikke er araber eller muslim, eller begge deler. Derfor blir dette fort glemt til tross for at angrep på kongelige ikke er hverdagskost. Mannen hadde dessuten mistet jobb og hjem, var høflig og blir av Aftenposten beskrevet som “det syvende dødsofferet”.  Til orientering tilsto Karst Tate at han gjorde dette med forsett før han selv døde av skadene.

“Jeg vil starte en religion, det er der pengene er.“ L. Ron Hubbard grunnleggeren av Scientologikirken

Olav Gunnar Ballos bok om sin datters selvmord og påfølgende artikkel i Dagbladets magasinet aktualiserer igjen de kyniske metodene Scientologikirken benytter for å fange mennesker i sitt nett, drenere deres bankkonti og benytte seg fritt av sine offer i videre kommersiell virksomhet.

Bakgrunnen for denne personens selvmord var sannsynligvis sammensatt, men opplagt utløst av en av Scientologikirkens personlighetstester som gav henne all grunn til bekymring hvis hun tok den på alvor. Etter å ha svart på 200 spørsmål i testen om alt fra personlig stabilitet, depresjon og selvmord fikk hun utskrevet “vitnemål” fra S. der hun skåret mellom -90 og -100 på en skala fra -100 til +100. Få timer etter tok hun sitt eget liv.

Jeg har selv tatt en slik test hos Scientologikirken og fikk dermed anledning til å overvære noe av det styggeste forsøk på manipulasjon med mennesker jeg noen sinne har sett. Jeg kommer straks tilbake til dette.

“I praksis ønsker vi en klinikk, men ikke i navnet. Kanskje vi skulle kalle det et Åndelig Rådgivningssenter. Tenk ut et navn, er du snill! Og vi kunne sette inn flotte skrivebord og våre gutter i pene, blå klær med diplomer på veggen. Slik vil vi 1: Feie psykoterapien av banen og 2: Tjene nok penger til å utvide virksomheten min og 3: Holde organisasjonen vår solvent. Det er et problem i praktisk business. Jeg venter på reaksjonen din på religions-vrien. Etter min mening kan ikke omdømmet vårt blant publikum bli dårligere enn det har vært. Vi kan heller ikke få færre kunder med det vi har å selge.” L. Ron Hubbard 10. April 1953

Scientologikirken har i årevis passet opp mennesker på gaten for å inviterer dem til deres kontorer for testing av personligheten. De presenterer en masse standardbetraktninger rundt verdens skjeve gang og stiller personlige spørsmål som helst skal ende i en mer lukket seanse der du blir overlatt til deg selv og et skjema. Etter at resultatene er blitt analysert er tanken at svakheter i din personlighet kan rettes opp ved hjelp av sektens tjenester. Det begynner med små kurs som koster lite og ender med eksklusive seanser som koster enn formue.

For flere år siden ble jeg også invitert med på en slik test. Jeg hadde en del kjennskap til organisasjonen og var nysgjerrig på hvordan dette foregikk. Dette holdt jeg for meg selv og jeg spilte en helt uskyldig “mann i gata” med sånn passelig med frustrasjoner, usikkerhet og søkende sjeleliv. Jeg ble altså overlatt til meg selv med et skjema med ganske ledende spørsmål om personlige karaktertrekk erfaringer og plager.Jeg fylte ut skjemaet, men med en helt spesiell vri. Jeg brukte ikke meg selv, eller den litt naive personen jeg spilte der og da som utgangspunkt for svarene. Jeg lot en tenkt superkvinne gjøre jobben. Her skulle ikke Scientologikirken få noen gratispoeng. Jeg lot superwoman få glitrende og sympatiske trekk, hun var sosial, men taklet fint å være alene. Hun var til stor hjelp for andre, hadde et flott forhold til familie og sjef, nådde sine mål og holdt en ryddig og organisert tilværelse som hun selv og omgivelsene var fornøyd med. Hun sov godt om natten og tenkte aldri på å ta sitt eget liv. Slik omtrent var svaret fra min superkvinne og jeg så fram med spenning til hvordan Scientologikirkens analyse ville bli. De kunne jo ikke godt mene jeg måtte ta et kurs i selvutvikling etter dette. Der tok jeg feil.

Skjemaet ble levert inn i en slags resepsjon og jeg ble sittende på “venterommet”. Nå skulle svarene analyseres av en ekspert. Det jeg imidlertid la merke til var at mine svar ble liggende på pulten til resepsjonisten uten at noe egentlig hendte. Hun var opptatt med andre ting. Men etter noe venting ble jeg kalt inn til dommen. For å gjøre analysen kort bar jeg preg av å være usikker, ikke helt fornøyd med meg selv, hadde vanskelige sosiale konstellasjoner i mitt liv og trengte åpenbart å utvikle meg i jobb og i mitt private liv. Men det var en løsning på mine problemer: Scientologikirken tilbød kurs. Jeg følte meg ganske himmelfallen og spurte om de hadde lest mine svar noe de bekreftet. Deretter avslørte jeg min uskyldige løgn for eksperten på mitt liv.

“Se etter!” sa jeg “Den personen som har svart på spørsmålene eksisterer ikke. Hun sover for godt om natten, har nådd for langt i livet og er et så stort pluss i eget og andres liv at hun rett og slett er superkvinne. Men dere gir åpenbart de samme svarene til alle. De har samme konklusjon og derfor trenger dere slett ikke kikke på svarene i undersøkelsen.”  Eksperten ble gradvis blodrød i fjeset og åpenbart svært sint over å bli avslørt. Han skar gjennom: “Denne konsultasjonen er nå avsluttet, jeg ber deg forlate lokalet med en gang.” Min respons var å kreve en, forklaring på hvordan Scientologikirken kunne utsett folk for vilkårlige analyser av deres personlighet uten en gang å se på svarene i undersøkelsen. Jeg krevet å få snakke med sjefen. Det fikk jeg også til slutt siden jeg nektet å forlate lokalet, men “sjefen” og hans medhjelpere hadde bare kroppsspråk å tilby. Jeg ble fysisk kastet ut av lokalet.

“For 75 millioner år siden var det overbefolkning i en galaktisk føderasjon. Keiser Xenu løste dette problemet ved å fange befolkningen i elektriske nett, gi dem sprøyter for så å fryse dem ned i isblokker. Disse ble fraktet med romskip til jorden og dumpet i forskjellige vulkaner, hvorpå disse ble sprengt i filler med hydrogenbomber. Dette gjorde at thetanene ble svimle og forlot kroppene. De ble skremt til bl. a. Las Palmas og Hawaii (at Hawaii ikke eksisterte på den tiden er kanskje uvesentlig…), hvor de ble pakket i clusters. Hodepine skal være forårsaket av clusters vi har i hodet, de som ikke ble clusters ble Body Thetans (BT). BT kan forårsake mange problemer ellers i kroppen.” L. Ron Hubbard grunnleggeren av Scientologikirken

At Scientologikirken kommer med en masse sprøyt om klodens tilbliven og merkverdige terapiformer som storforbruk av C-vitaminer, lange opphold i badstue og klienter som blir bedt om å stirre hverandre inn i øynene, kan bli sett på som komisk og kanskje uskyldig. At de selger små elektroniske duppedingser til overpris som skal kunne måle menneskesinnets tilstand kan lett bli avfeid som moderat svindel. Men Scientologikirken er verre en dette. De bedriver et kynisk spill med menneskers usikkerhet og har satt mennesker i bunnløs gjeld. De er dømt for en rekke kriminelle forhold.

Les mer om Scientologikirken på Operation Clambake - VGjournalister tok også testen - Brøt med bevegelsen

Men det er ikke bare bare å være bak et kamera heller. Uten fotograf, ingen bilder og det er slett ikke alle som er så avslappet at ting går helt av seg selv. Om fotografen ikke slapper av smitter det ofte over på den fotograferte. Humøret bør være på topp og komplimentene skal sitte løst. Samtidig skal teknikken fungere, location skal være funnet og ryddet og alt skal gjøres samtidig på kortest mulig tid. Helst skal bildet fange opp noe typisk for personen, og representere den avbildedes personlighet. Kanskje forteller settingen eller rekvisita noe om personen eller det tema som bildet skal støtte.

Dagbladets Agnete Brun er en fotograf som mestrer dette. Siv Jensens stramme maske faller og hun fremstår som den hotteste og gladeste kandidaten på en datingtjeneste. Christen Sveaas viser helt naturlig gulltenner i et bakoverlent kjempesmil og Stoltenberg ser helt oppriktig ut under en rød ballong i Nordmarka. Det er ikke mange argumeneter tilbake for å kjøpe Dagbladet, men Lørdagens magasin er et. Med litt trening vil du nesten altid kunne gjette når Agnete Brun har omslagsportrettet.

Richard Avedon og Irving Penn kunne operere annerledes. De var i seg selv berømtheter som fikk objektene til å vente på dem og ikke omvendt. Avedon med sitt nesten utbrente “straight photography” og Penn med sine store grå skitne tepper og presseninger spent opp i en kile i studio der celebriteten søkte tilflukt på en krakk helt innerst i i skyggen. Det var bilder som ikke bare skulle bli de beste tatt av personene, men også blant de beste fotografiene tatt noensinne.

Og de har en ting felles. De portretterer alle mennesker, kanskje det vakreste og vanskeligste man kan gjøre som fotograf. Kumlokk kan ha sin spennende grafikk, asfalt sin tekstur, arkitektur og blomster har sin stillestående skjønnhet laget av skaperen, mens portrettet er, når det blir praktisert på en ekte og levende måte, et møte mellom foreldres gener, et sted, og to mennesker. Det handler ikke bare om en avfotografering. Det må være kommunikasjon tilstede. Svært ofte mislykkes man, men kaffen etterpå kan jo være førsteklasses.

Lars Mannsåker om Ås brannstasjon

Opinionen i Ås er i ferd med å trykke brannstasjonen til sitt bryst. Stadig flere “folk i gata” og politikere hører vi nå si at bygningen er kul, at den har potensialer, at den hvertfall er en garanti mot forlengelse av den hvite klagemuren, eller at den kan bli et ikon.

Politikerne i Ås ga brannstasjonen en seriøs sjanse til fortsatt eksistens gjennom å kreve politisk behandling av alle pristilbud og planer for kvartalet når tomten skal selges.Nå regner jeg med at selv de mest buldoseraktige utbyggere forstår at de vil bli mektig upopulære og risikerer demonstrasjoner dersom de går inn for riving. Brannstasjonen fyller 50 år i sommer, det vil bli markert, vær sikker..!

NRK sendte forleden den svenske dokumentarfilem Rosa gull. Oppdrettsfisk spiser blandt annet fôr laget av annen fisk, og for hver kilo oppdrettsfisk som produseres, går det med fôr tilsvarende over to og en halv kilo villfisk i form av fiskemel og fiskeolje. Fiskeindustrien har imidlertid operert med tall fra uferdige forskningsprosjekter når de hevder at én kilo fisk er med på å produsere én kilo laks. Filmen retter et kritisk søkelys på hva denne produksjonen kan bety for den økologiske balansen i havet.

sparre.no gir dokumentaren grønn stjerne. Se filmen på nettet her!

Utstillingen Fotografier - Håkon Sparre ble vist på Galleri Texas i Ås i 2005. Se alle bildene her!